Tidsskrift for kultur, samfunn og politikk

Det er det traumet

Av Alice Gudheim


– Æ trudde lenge på beskyttelse, syng Kari Bremnes. Heilt til bevernylondressen ikkje lenger kan beskytte deg og du står ansikt til ansikt med livet.

Alice Gudheim (f. 1975) er utdanna tekstforfattar. Ho er frilansskribent og drivar av Bitibua, ein kiosk ved foten av Jotunheimen. Ho har aldri delteke i Melodi Grand Prix, men syng gjerne til husbruk. Gudheim har aldri gjeve ut bøker eller noko anna av særskild interesse, men blir rekna som rimeleg oppegåande av dei næraste venene sine. Foto Anne-Marte Før.

– Men kva er vel eit menneske utan traume?

Eg hugsar eg stussa litt. Orda kom frå ein barnepsykolog. Bilradioen serverte eit radioprogram som handla om barn og sårbarheit. Kor lett dei kan få mentale skadar når dei blir utsett for vanskelege ting i barndomen. Ein psykolog var henta inn for å gjera greie for korleis vi skal verne barna våre så dei ikkje pådreg seg livsvarig mein. Han vart litt stressa og pressa mot slutten av programmet, han klarte ikkje heilt å tilfredsstille programleiaren. Og så sa han, nærmast som eit lite utbrot rett før programmet vart avrunda: Men kva er vel eit menneske utan traume?

Spørsmålet vart hengande, den tilmålte tida var over, det var nok ikkje slik programmet skulle ende, men det gjorde det altså.

Sjølv vart eg så spontant begeistra at eg nesten klappa i hendene, men som ansvarleg sjåfør tromma eg berre hardt i rattet.

For kva er vel eit menneske utan traume? Eg kjenner nokre, men dei blir aldri dei nærmaste venene mine. Det er både plumpt og fordomsfullt, men eg synest ofte dei er uinteressante. Slik, då var det sagt.

Ei danningsreise

Lat meg fyrst få understreke at eg ikkje ynskjer nokon noko vondt. Eg skal ikkje glorifisere traume eller kjekke meg på andre si rekning.

Traume kjem frå gresk og tyder skade eller sår. I definisjonen heiter det at eit traume er ei overveldande og ubehageleg hending som trekkjer ut i tid slik at personen blir prega av hendinga.

Ingen ynskjer vel å påføre andre traume. Likevel. Eg klarer ikkje å sleppe tanken på at traume kan føre til noko godt på lengre sikt.

Sjølv har eg hatt god nytte av barndomstrauma mine. Som mange andre vart eg plaga på skulen i store delar av barndomen. Eg vaks opp i ei landbruksbygd i Valdres. Eg tippar at kring nitti prosent av elevane kom frå gard. Og eg vart mobba for fjøslukt. I dag kan eg sjå det komiske i det, den gongen var det berre vondt.

Medan det stod på, handla det mest om å halde hovudet over vatnet. Gøyme seg i hjørnet bak søppelspanna, bli usynleg, slik tusen andre mobbeoffer har gjort og framleis gjer. Det handla om å spinne makabre fantasiar der døden innhentar mobbarane på utspekulert vis. Det handla om å telje ned dagane til eg vart vaksen nok til å velje plageåndene bort frå livet mitt.

Då eg var ferdig med vidaregåande, reiste eg frå heimbygda. Eg reiste med ei enorm kjensle av fridom. Eg tok eit folkehøgskuleår, fekk meg vener, stod på ei scene og song, budde i bilen eit halvår i lag med kusina mi, vi kjende oss som Thelma og Louise, eg reiste til Frankrike på språkkurs, hadde kjærastar, røykte Lucky Strikes og høyrde på Tom Waits og Nina Simone på discman i raude togkupear gjennom Europa med ein interrail-billett i lomma.

Westerdals Reklameskole fordi eg var interessert i reklame? Eg starta der fordi eg ville skrive, ja, men like mykje, ser eg no, fordi eg så gjerne ville bli kul.

Triumfen ligg enno søtt i minnet frå ferien då eg var heime att og møtte på to av dei tidlegare så omsverma mobbejentene på ein kafé. Dei sat ustelte i joggebukser med kvar sin unge på armen og gulp på genseren. Sjølv gjekk eg altså på Westerdals og hadde fått meg lange, raude negler. Jentene såg både forbløffa og skamfulle ut der dei sat. Når sant skal seiast, er vel dette den beste nytta eg har hatt av reklameskulen, men det er no ei anna sak. Eg vart i det minste kul nok til å kunne innrømme den sadistiske gleda mi over dette, femten år seinare.

Eg valde eit liv som skulle skilje seg frå deira. Anten eg ville eller ikkje, så var plageåndene framleis ein del av målestokken min. For i hovudet mitt jobba dei anten på Opplysningen eller Coop, eller dei tok ei hjelpepleiarutdanning på Gjøvik. Alt som lukta av konformitet, baud meg imot. Minste motstands veg var ikkje for meg, så eg las Reisen til nattens ende av Louis-Ferdinand Céline og trøysta meg med dette sitatet: «Jo oftere folk kaster deg på dør, jo større sjanse har du for å finne ut hva det er som gjemmer seg ved nattens ende, det som disse kjeltringene later til å være så redde for, ettersom de ikke tør dra dit selv.»

Eg trudde det handla om fri vilje. Fyrst i ettertid ser eg at det handla like mykje om flukt. Om å leggje så mykje avstand som mogleg mellom meg og dei. Flukta frå barndomen, flukta frå traumet.

Like fullt, og her kjem poenget: Eg elska kvart sekund av den flukta. Eg ville ikkje ha vore noko av det forutan. I desse åra tok eg mi danningsreise, og det ville aldri skjedd utan barndomstrauma som høgoktanbrensel på tanken.

Posttraumatisk vekst

Jau då, omgrepet finst. Det er forska ein del på korleis traumatiske hendingar kan påverke hjernen på ein positiv måte. Eg seier kan, for det er slett ikkje alle som får ein positiv effekt av trauma sine.

Posttraumatisk vekst er skildra som positivt opplevde personlege endringar knytt til det å ha opplevd traumatiske hendingar. Og til lenger tid det går frå hendinga, til større vekst kan ein oppleve. Gjennom det som blir kalla konstruktiv grubling, opplever mange ein auka personleg styrke, dei får betre relasjonar til menneska kring seg, dei prioriterer annleis i livet.

Så, du forstår, eg er glad i trauma mine. Nokre ting sit framleis i systemet, gjer framleis vondt. Men utan den smerta tvilar eg på at eg hadde vore den eg er. Møtt dei eg har møtt, gjort meg dei same refleksjonane. Og til slutt funne ut at den konformiteten eg ein gong frykta så fælt, kan vera heilt gull så lenge eg vel det sjølv.

Så flytte eg tilbake til heimbygda, fekk meg mann og barn og hund, gulp på genseren og joggebukser med slark i strikken. Flukta er over, ringen er slutta. Og på toppen av konformiteten kjem den obligatoriske småbarnsmor-grublar-over-eksistensielle-spørsmål-fasen. I dag altså: Traume.

Dotter mi er fem år og rein som nyfallen snø. Bortsett frå nokre episodar med brøling ved leggjetid er ho skåna frå alt vondt. På Facebook såg eg ein annonse for CD-ar med Mindfullness for barn. Ei ukjent stemme skal fortelje ungen din at han eller ho er heilt unik. At han eller ho er veeeldig flink og veeeldig høgt elska. Roleg stemme, plingplongmusikk, vi syr ei pute til under armen og let verda snurre kring vår eigen akse. Og verst av alt: Ein augneblink tek eg meg sjølv i å lure på om eg burde kjøpe ein slik CD.

Snart byrjar dotter mi på skulen, og eg undrar meg på kven ho skal bli. Eg går over lik, haugar av lik, for å beskytte henne. Dotter mi skal ikkje bli mobba, det har eg forbanna meg på. Men endå verre enn tanken på at ho skal bli mobba, er tanken på at ho sjølv skal bli ein mobbar.

«Øjnene på gutterne strålte av lek, av sundhed. Hvær hadde sin mor, de hadde sine gode kammerater, de åndet in luften med friske lunger, de var ælsket, de var fri, de var glad! Hvad hadde de så bedre at ta sig til æn at være grusomme?»

Tekstutdraget er henta frå det vesle stykket Padden av Victor Hugo, omsett av Bjørnstjerne Bjørnson himself. Det gjorde slikt inntrykk på meg som barn at eg måtte leite det fram att. Dei fire gutane plagar ei sjuk, gamal padde på ein sølete landeveg, stikk henne med pinnar og ler. Heilt til eit halt gamalt esel kjem trekkande på ei tung vogn. Trass i slag og pisking frå køyrekaren manøvrerer eselet kjerra ut av hjulsporet for å redde padda. Gutane står tause og ser på at den eine hjelpelause skikkelsen hjelper den andre. Dei får seg ein leksjon om empati som vil sitje i dei for resten av livet.

Men tilbake til teksta. Dei var elska, dei var frie, dei var glade, desse gutane, omgjevne av kjærleik og omsorg. Og så spørsmålet: Kva hadde dei då anna å ta seg til enn å vera grufulle?

Spørsmålet gjer djupt inntrykk på meg. Det seier noko om nødvendigheita av motvekt.

Konstruktiv grubling

Så, korleis skal eg vekkje desse refleksjonane, denne konstruktive grublinga hjå dotter mi?

Eg tenkjer tilbake og ser meg sjølv som barn oppløyst i tårer framfor den flate, gamle kassettspelaren. Minnest korleis eg kunne sitje og spole tilbake og høyre om att og om att dei same songane på den gamle kassetten «Frem fra glemselen». Eg minnest dette nesten som ei treningsøkt, det var utmattande, eg kjente smerta heilt inn til beinet kvar gong den vesle jenta i ein sal på hospitalet spurde dokteren når ho kunne få koma heim. Til slutt svarar ikkje dokteren, «stryker blott det gyldne hår. Det er tårer i hans øyne når han vender seg og går».

Fy faen.

Og slik starta sniktraumatiseringa av den fem år gamle dotter mi. No er «Byssan lull» og «So ro» skifta ut med «Vesleblakken» og «En drankers hytte». Og eg må innrømme at eg kjenner ei viss glede når eg ser den same sorga i augo hennar som den eg sjølv kjente på. «Den grumme fader til kroen drager, forglemmer hjemmet og barnets nød», syng eg. Eg har forklart henne den krunglete ordlyden, og det opprører henne djupt at ein pappa kan stikke på kafé seint på kvelden medan ungane sit svoltne heime. Skikkeleg svoltne. Utan mor, for ho er sjølvsagt død. Og minstejenta er sjølvsagt sjuk. Skikkeleg sjuk. «Og når en stjerne fra himlen faller, en sjel får flytte til Gud i kveld.» Gjett kven som får flytte til Gud. Det er så urettferdig, seier ho med dirrande underleppe, og eg gøymer smilet mitt medan eg trøystar.

Dette funkar. Dotter mi er i ferd med å utvikle medkjensle.

Med handa på hjartet: Eg ynskjer ikkje å påføre dotter mi traume. Det handlar heller om å stimulere henne til å gruble på den konstruktive måten. Dersom kunsten, litteraturen og musikken kan gjera susen, er ingen ting betre enn nett det. Alle mine overflatiske søk på nettet seier jo det same: Hjernen blir påverka av litteratur, kunst, musikk. Særleg unge hjernar. Dei ulike hjernedelane snakkar betre saman, lagar mønster, kjenner att, gjev oss nye reaksjonsmønster, nye måtar å sjå verda på. Musikk, litteratur og kunst trengjer inn i krattskogen vår, nesten som eit bitte lite traume – he he, så vil eg traumatisere henne likevel: Som ei løvemor som filleristar ungen sin, ei kjærleg slåsting der målet er å vekkje nokre instinkt, realitetsorientere avkommet. Verda er farleg, vesle ven, verda er farleg.

I 1982 såg eg bileta frå Sabra- og Shatila-massakren i Libanon på Dagsrevyen. Eg var sju år og forstod at verda er ein jævleg plass. Og eg fekk for fyrste gong eit perspektiv, eg forstod at det vesle elendige livet mitt faktisk ikkje var så ille, trass i alt.

Realitetsorienteringa gav meg perspektiv. Skillingsvisene gav meg medkjensle. Og eventyra gav meg håp og viste meg vegen opp og ut.

Lyset i den andre enden

Dette veit vi. Historiene er mange. David Copperfield, Charlie og sjokoladefabrikken, den stygge andungen. Vi startar i endelaust mørke og elende, vi kjempar, tapar og vinn, tvilar og trur, og så ein dag er vi komne til nattas ende. Og så står vi der då, blenda av lyset og snipp snapp snute.

Men her startar ei ny historie som er vel så viktig. For det er no ein må finne ut kven ein vil vera.

Korleis gjekk det eigentleg med den stygge andungen etter at han oppdaga sin eigen venleik? Fortapte han seg i sitt eige spegelbilete? Flykta han? Levde han resten av livet utan å sjå seg tilbake? Eller brukte han eigne erfaringar for å hjelpe andre?

I Valdres finst ein organisasjon som heiter Stabburshella, driven for og av rusavhengige og deira pårørande. Dei lyste ut ei stilling nyleg. Den einaste kvalifikasjonen var at ein har hatt erfaring med rusavhengigheit. Altså traume som kvalifikasjon. Som ein verdi i seg sjølv.

Dei fortel historiene, dei som har gått seg vill i byråkratiet, dei som ynskjer å bli rusfrie, men som på toppen må hanskast med NAV, med fastlegar, terapeutar, kommunale sakshandsamarar, familiekontor, NAV igjen. Ofte finn dei ikkje vegen, og medan dei kavar i dette mørket, mistar dei motivasjonen. Med mindre nokon kjem dei i møte. Hjelper dei frå kontor til kontor, slusar dei gjennom utan å sleppe taket. Nokon som forstår, som har trødd desse gangane før, anten som rusmisbrukar eller pårørande. Ein som har nådd enden på sin eigen tunnel, men som i staden for å gå vidare tenner ein fakkel og går inn att i mørket. Inn att til dei som framleis kavar.

Dette er essensen i Stabburshella, det er essensen hjå fleire og fleire brukarstyrte organisasjonar. Har du eit traume, så har du ein kompetanse.

Eg prata ein gong med to jenter som dreiv eit incestsenter. Dei dreiv i hovudsak på frivillig basis. Ikkje fordi dei skulle ta hovudfag i emnet eller hadde ei spesiell interesse for frivillig arbeid. Dei hadde sjølv vore seksuelt misbrukt i barndomen, og dei visste kor viktig det er at det finst eit apparat med menneske som veit, som forstår, som har vore der.

Sisteårselevane på vidaregåande i Valdres har i mange år møtt den same mannen frå Biltilsynet. Han står framfor russen og fortel om bilsikkerheit. Russen geispar. Heilt til han fortel om den dagen, på åttitalet, då han var fyrstemann som rykte ut til ei bilulykke. Han ser ein ungdom, kasta ut av bilen, han ligg i ei underleg vridd stilling. Og det er noko kjent med han. Det er sonen. Det tek etter meg enno. Slik har han stått, år etter år, framfor ungdomar like gamle som sonen hans var då han døydde. Det er historia hans som sit i hjerneborken min når eg er freista til å trø hardt på gasspedalen. Det er sonen hans eg ser for meg når eg vurderer ei forbikøyring. Det er motet til ein sørgjande far som har redda liv langs vegane kvart år dei siste tjue åra.

Det er ikkje ei generell interesse for eit eller anna fagfelt som driv desse menneska. Det er det traumet dei ber på.

Korleis orkar dei? Du har altså nådd eit punkt i livet der du kjenner at du kan legge det vonde bak deg, du kan gløyme, du kan puste fritt att. Sjølv går eg vidare, eg går konsekvent mot lyset. Difor blir eg ganske stum av beundring for dei som vel å tenne den fakkelen – og gå inn att der mørket rår.

Og slik får den posttraumatiske veksten ei betyding: Desse menneska ser annleis på verda. Dei prioriterer på ein ny måte. Dei har utvikla eit nattsyn som gjer mørket gjennomtrengeleg. Her finst gleda, her finst håpet, og her finst også den livslange terapien for dei sjølve. Det å gjera seg sårbar på ny og på ny er ikkje berre ei hjelp for andre, men også for dei sjølve.

Det er det traumet

Verda er altfor full av traumatiserte barn. Det betyr ikkje at vi får ein generasjon som struttar av kloke refleksjonar og nestekjærleik. Det ser ut til at det går ei grense ein eller annan plass, der traumet øydelegg ein for alltid. Kvar den grensa går, er det umogleg å vite. Ein syskenflokk som veks opp under dei same tilhøva, som til dømes er vitne til vald i heimen, vil likevel ha vidt ulike opplevingar av hendingane. Ein vil kanskje fortrenge, ein vil bli fredsaktivist, medan den tredje kan risikere å sjølv bli valdsutøvar.

Kanskje er det lett for meg å lefle med temaet. Eg har vore skåna for krig og tortur, seksuelle overgrep, naturkatastrofar og ekstrem fattigdom. Eg er ei mor som er livredd for kva som ventar dotter mi, som vaklar i vala mellom å isolere eller eksponere. For eit par kveldar sidan prøvde eg meg på ein av dei gode, gamle voggesongane att.

Rein og skuldlaus ligg du der

på den kvite puta.

Verda ventar på deg der

bak den mørke ruta.

Som om det var ei trøyst.

Kva er vel eit menneske utan traume? Eg kjenner nokre, men dei blir aldri dei nærmaste venene mine.

Dei som framleis i vaksen alder bur inne i bevernylondressen av beskyttande ignoranse. Dei har det sikkert godt, dei som trur at Boko Haram er ein sterkare versjon av Tikka Masala.

Og så har du dei som lever med den djupe visdomen fødd ut av smerte. I ytterpunkta Malala Yousafzai, som reiser seg etter skota og held fram med å tale ekstremistane midt imot. Teiknarane som dyppar pennen i blod og held fram med å teikne. Faren som står opp og fortel om den døde son sin slik at andre ikkje skal køyre seg i hel. Fakkelberarane. Drivne av den same krafta. Dette høgoktanbrenselet, som i beste fall kan endre verda.

Det er det traumet me ber på. Som ei morgonstund vil få oss til å glida inn på ein våg me ikkje har visst om.

- ANNONSE -spot_img

Relaterte artiklar