Tidsskrift for kultur, samfunn og politikk

Bustaden – kunnskap og kvalitet i endring

Av Sverre Landmark

Kva er det som avgjer om ei bustadeining er god eller mindre god? Er det utsikta, eller er det utsjånaden til huset? Og kva betyr plassane mellom husa og fellesskapen mellom dei som bur der?

Sverre Landmark (f. 1961) er utdanna jurist og har dei siste femten åra vore knytt til Aspelin Ramm, som driv eigedoms- og byutvikling i Oslo-regionen. Han har markert seg som debattant i saker om utvikling av byar og stader og er mykje nytta som foredragshaldar. I dag er han partnar i rådgjevingsselskapet Probiz. 

Indignert over eit planlagt bustadfelt med hus som var av dei billegaste slaga som var å få på marknaden, spurde eg ein eldre, lokal heidersmann om det ikkje var trist at staden no vart øydelagd av hus som var så prega av nettopp dette at dei var billege? Nei, sa han – og siterte mor si: Det viktigaste var tak over hovudet og at det var varmt inne. Det var berre jåleri å vere så oppteken av korleis husa såg ut der dei skulle liggje, midt i bygda.

Skal vi godta at vi – med opne auge – planlegg, byggjer, sel og lar folk busette seg i bygningar som ikkje skal vare for ettertida? Eller skal husbygging bli som bilbygging: bygd for enkelt å kunne fragmenterast ved skroting?

ENDRING – EINASTE SIKRE

I 1960 var det snautt 4000 personar som tok artium i landet (altså allmennfag på vidaregåande skule), i dag har 34 prosent av befolkninga høgare utdanning. Av samla befolkning i Oslo i aldersgruppa 19 til 24 år er heile 44 prosent studentar (1977: 14 prosent). Kva er det som gjer at dei ferdig utdanna vert verande i byane, og at dei vegrar seg for å flytte til plassar der naturen er vakker og bustadene er både varme og rimelege?

Halvparten av bustadeiningane her til lands er einebustader, og tek ein med rekkehus, tomannsbustader og andre småhus, er prosentdelen på over 70. Framleis står også sjølveiga sterkt: Meir enn 75 prosent av hushalda eig bustaden sin sjølv, medan det offentlege eig knappe 4 prosent av bustadene. Dette er biletet av Bustad-Noreg.

Buarealet som kvar einskild av oss disponerer, har dobla seg sidan sekstitalet, og talet på einslege som bur i eigen bustad, har tredobla seg sidan syttitalet. Medan talet på hushald med berre ein person som er 70 år eller eldre, er 12 prosent i 2018, vil talet i 2060 auke til 21 prosent. Dette tyder på velstand. Men når talet på hushald i byane med berre ein bebuar om ikkje lenge rundar femti prosent, samstundes som fleire av dei også føler seg einsame: I kva retning går bustadbransjen då?

Noko som er heilt sikkert, er sjølve endringa. Om lag like sikkert er det at vi slit med å forstå korleis endringane skal møtast. Og ikkje berre endrar dei demografiske og sosiale forholda seg, det gjer også oppfatningar av omgivnadene og kvaliteten på dei. Korleis skal vi byggje bustader for framtida?

BUKVALITET OG BUSTADKVALITET

Bustaden, og kva som avgjer om han er god å bu i – med omsyn til golvareal og tekniske forhold – er det skrive doktoravhandlingar om. For på same måte som ein til alle tider har klaga over «ungdomen no til dags», har det lenge vore diskusjon om dårlege butilhøve i små bustader på stusslege plassar. Eit nytt standardverk som grundig tek opp aspekt ved bukvalitet, er boka Hva er en god bolig? av Johan-Ditlef Martens og Ketil Moe (Universitetsforlaget 2018). Dei reiser viktige spørsmål, ikkje minst i ei tid der det er brei semje om at ein skal utnytte infrastruktur og areal betre ved at folk skal bu tettare og høgare. Dei spør: «Det er få makroøkonomiske forhold som peker mot at sentraliseringen mot storbyene vil avta. Hva gjør vi da?»

Kulturhistorikaren og forfattaren Nina Witoszek skreiv i Aftenposten 4. oktober i år at filosof Arne Næss og arkitekt Christian Norberg-Schulz båe ville snudd seg i grava i møte med den grøne miljøfilosofien i dag. «Dette er ikke den holistiske grønnhet Norberg-Schulz og Næss forestilte seg. Det er en CO₂-besatt monokultur, en forgrønning som dreier seg om monotone, hjernekvelende, genmodifiserte bygg som vokser opp eller planlegges rundt T-baner: Skøyen, Nydalen, Lørenporten og Smestad. […] Det som er igjen av skjønnhet og sjarm, blir gjort usynlig av raskt voksende skyskrapere. Bak denne utvikling er det en dogmatisk, monistisk og naturløs grønnhet som pares med utbyggernes profittjag», skriv ho.

At byane veks, er ikkje eit norsk fenomen, og politikarar over heile verda vert utforda: Korleis skal plassen nyttast? Må vi kaste vrak på klassiske ideal om venleik og harmoni mellom bygg, miljø, natur og menneske? Bustadkvaliteten må ikkje lide på berekrafta sitt alter – problemet er berre at oppfatninga om kva som er bra og bra nok, spriker.

PLANLEGGING, DRIVKRAFT OG STYRING

I 1960 vart salet av bilar frigitt i Noreg. Etter dette starta ei ny tid når det gjaldt bustadbygging. Bilen gjorde oss mobile og gjorde at fleire kunne bu spreidd. Rett nok hadde også krigen ført til mangel på materialar, noko som påverka bustadbygginga i tida etter. Men på 60-talet og særleg 70-talet skaut utviklinga fart: Nye bustadområde vart spreidde ut i landet, med småhus med plass til bil på eiga tomt.

I dag er denne forma for bustadbygging forbi, sjølv om det finst han og ho som meiner at el-bilar og snart sjølvkøyrande minibussar gjer sitt til at folk framleis kan bu kor det skal vere, og som heller ikkje interesserer seg for dei skiftande tidene eller det faktum at buplassane må nyttast betre (ikkje minst plassar der folk kan bruke føtene eller sykkelen for å kome seg på jobben, butikken, eller til eit kollektivt transportmiddel).

Ein kommune med spreidd busetnad vil sjå at gamle bustadmønster kostar. Gjennom vedlikehald av kommunal infrastruktur, store løft for fornying av leidningsnettet, snøbrøyting og heimebaserte tenester vert kostnadene for fellesskapen høge.

Med høgare velstands- og utdanningsnivå og strukturelle endringar i næringslivet, med framveksten av reiseliv i stadig fornya former, og med konkurransen om arbeidsplassar, utdanningsinstitusjonar, statsinstitusjonar og innbyggjarar har det òg kome «nye» omgrep inn i daglegtalen, som «estetikk» og «attraktivitet». Difor spør fleire av oss kven som sit med definisjonsmakta og påverknadsmogelegheitene i prosessane som fører fram mot riving, bygging, transformasjon og ombygging, freding, oppdyrking og attgroing – prosessar som verkar inn på oppfatninga vår av kvaliteten på dei materielle omgivnadene.

Når det gjeld bustadbygging, er det enkle, men samstundes kompliserte svaret at det er marknaden som tek over når fagmyndigheitene og til ein viss grad politikarane har avgjort kva og kor det skal byggjast, og kor høgt. Mange stader har nok òg utviklarane ei viss makt, i og med at det er dei som fremjar forslag til nye prosjekt, og resultatet er gjerne avhengig av kor utbyggjarvenlege dei er i kommunen det gjeld.

Medan sentrale styresmakter kjem med stadig nye lovar og reglar om talet på stikkontaktar per løpemeter kjøkenbenk og utandørs opphaldsareal per barn i barnehagar, veks kompleksiteten i kvardagen for planleggjarane i kommuneadministrasjonen. Dokumenta som vert sende ut dagen før møta i byutviklingskomiteen eller utval for miljø og plan, har nådd eit umenneskeleg omfang. Og alt skal planleggjast, sjølvsagt også areala; kvar kommune skal ha juridisk bindande arealplanar, laga for ei framtid der det er umogeleg og uoverkomeleg å sjå alt ein planlegg for.

Det er hevda av fleire at politikarar som får ansvaret for desse sakene, ikkje hadde plan- og byggjesaker som fyrsteval då dei engasjerte seg i politikken, at mange av dei har låg kompetanse og interesse, og at dokumentmengda og terminologien skremmer dei vekk frå arbeidet og politikken. Om ein så tek med at dei politiske vedtaka skal prege by og bygd i hundrevis av år, altså ikkje berre ut valperioden – er det skremmande.

Det krev kompetanse og mot dersom ein skal stå opp og ha ei sjølvstendig meining om byutvikling og bustadkvalitet, eller argumentere mot innstillingane frå fagfolka i administrasjonen. Anten det dreier seg om å vere for eit prosjekt, imot, eller ein berre ynskjer å vite meir. Det seiest at det enklaste ein politikar kan gjere, er å kutte ned talet på etasjar. Å sette krav til utsjånaden elles er vanskeleg.

BUSTADKVALITET – ARKITEKTUR, ESTETIKK OG ATTRAKTIVITET 

Er det ikkje eit tankekors at det verkar som om det berre er antikvariske styresmakter som er opptekne av estetikk? Det kjem sjeldan styringssignal eller hjelp frå statlege styresmakter til kommunar som ynskjer å vite meir om estetikk. I god kommunal tradisjon er det kost-/nytte-prinsippet som gjeld, arkitektane tapar mot ingeniørane i kampen om reell innverknad.

For aktørane som byggjer, og som får kritikken når noko ikkje fell i smak, er det sjølvsagt interesse for korleis og på kva måte krav og kompetanse vert formidla. Vi bur i eit land utan arkitekturpolitikk, og fråværet av arkitektfagleg kompetanse og ambisjonar er i mange kommunar altfor synleg. 

Eit døme på dette er «Statens pris for byggkvalitet». Prisen er Kommunal- og moderniseringsdepartementet si vidareføring av Statens byggeskikkpris (som vart utdelt frå 1983 til 2016). Namneendringa kjem typisk som resultat av kva som er det politisk korrekte i tida. Då Direktoratet for byggkvalitet overtok som sekretariat for Byggeskikkprisen, skulle det nye namnet spegle tida. På direktoratet si nettside er det framheva at prisen er ein heiderspris som skal lyfte fram nye førebiletebygg som bidreg til å heve, fornye og utvikle byggkvalitet lokalt og nasjonalt. Kandidatar til prisen «skulle ha framifrå byggkvalitetar og vere eit resultat av gode og innovative byggjeprosessar».

Departementet skriv sjølve om byggjeskikk slik: «Vidt definert handler god byggeskikk om kvaliteter i våre bygde omgivelser, så vel i utearealer, offentlige rom og bygningsmiljøer, som i det enkelte bygg. Begrepet kan også brukes om måter å bygge hus på – en form for ‘skikk og bruk’ i bygningsmessig forstand, avgrenset til et visst tidsrom, område eller kultur.»

Likevel har dei altså droppa metaomgrepet byggjeskikk for å forstå byggkvalitet lokalt og nasjonalt, og i staden erstatta det med byggkvalitet. I samband med prisen er definisjonen slik (på nettsida berre tilgjengeleg på bokmål): «Byggkvalitet er kvaliteter som bygninger har i seg selv og i samspill med omgivelsene. Kvalitetene er knyttet til miljø, klima, tilgjengelighet og byggeskikk. Samlet skal kvalitetene bidra til gode og bærekraftige bygg for brukerne og samfunnet.» Byggjeskikk – som språkleg sett peiker mot ein standard, og som er noko som endrar seg over tid – er redusert til ein av fire faktorar når byggkvalitet skal vurderast.

Då Kommunaldepartementet for nokre år tilbake skulle stimulere kommunar som sleit med avfolking og aukande snittalder, vart det utarbeidd ei eiga tilskotsordning med mål om å byggje nye bustader. Kriteria var mange, for bustadene skulle oppfylle alle tekniske krav og vel så det, og miljø- og energiomsyn var med. Det som mangla, var krav til estetikk, arkitektur og materialkvalitet, eller krav om at bygningane skulle tilføre kvalitetar til omgivnadene. Kvifor er vi ikkje interesserte i estetikk og estetiske kvalitetar?

KVEN BYGGJER LANDET?

I Noreg er bygginga privatisert. Det offentlege byggjer sjølvsagt skular og kyrkjer, fengsel og museum, sjukehus og rådhus, men det meste anna, som til dømes alle bustader, vert bygde av private. På godt og vondt er det private prosjekt som set fart i prosessane, for sjølv om kommuneplanen er vedteken, vil eit avgrensa planområde krevje initiativ og ressursar til å byggje. «Utbyggjarstyrt» er ein mykje brukt karakteristikk på prosjekt ein ikkje likar, medan det i den perfekte verda er koplinga mellom utbyggjarar og politikarar som er sjølve idealet.

Marknaden har større betydning enn vi likar å innrømme. Det er marknaden som avgjer kva dei private byggjer. Kostnadene i samband med bygging er, med unntak av tomt, omtrent dei same i byane som på landet: Om lag 43 000 kr for kvar kvadratmeter bustad. Medrekna meirverdiavgift. I pressområde som dei større byane er det også høgare utviklingskostnader og gjerne større økonomiske bidrag til infrastrukturtiltak, som i mindre kommunar vert dekte over kommunale budsjett. Uansett er forholdet mellom prisane på nye og brukte bustader ein faktor som har stor verknad på kva som vert bygd kvar.

I område der ein ynskjer utbygging, er det ein fordel om prisane på brukte bustader er såpass høge at det også vil vere etterspurnad etter nye. Og dette er mykje av kjernen i problemet på stader med stagnasjon: Høge prisar på eldre hus gjer sitt til at bustadmarknaden ikkje tør å investere i nytt. For eit ungt par i etableringsfasen kan det vere forlokkande å flytte til ein plass med låge prisar, men om prisane held fram med å vere låge, medan prisane i byane stig, kan det slå kontra: Folk tør ikkje å satse på stader der prisane ligg stille.

Når det er einsidig søkelys på at bustadprisane har stige altfor mykje i enkelte strok, dekker dette over det (positive) faktum at bustadpresset er med på å skape meir nybygging i tilliggjande område, der det er behov for slikt.

På Furuset, ein av Oslos drabantbyar, ville ein utviklar byggje nye bustader på måtar som ville gi ei ynskt urbanisering av området. Det utdaterte kjøpesenteret skulle vende seg til gata, og med plasseringa tett på T-banen og biblioteket kunne dette bety ei etterlengta vitalisering. Utviklaren sin analyse synte at området hadde ein til dels einsidig bustadstruktur med mange store leilegheiter; det var argument for at ei satsing på mindre, arealeffektive einingar kunne gjennomførast. Men kommunen sin mal for kor store leilegheitene skulle vere, var det ikkje råd å gi dispensasjon frå. Det nye bustadområdet skulle også vere med i Futurebuilt – leilegheiter med ekstra høg energieffektivitet og miljøstandard. Fordi det kostar mykje å reise bygg med betre teknisk standard enn det som følgjer av eksisterande tekniske forskrifter, var det ikkje mogeleg å gjennomføre prosjektet.

Det beste vart det godes fiende. Fram til i dag er det ikkje bygd nye bustader i dette området, sjølv om det var eit potensial for det, og staden har ikkje fått den utviklinga ein kunne ha fått.

KAN IDEALA I BYANE FORNYE BYGDA?

Vi hadde lenge ynskt å kome dit og var der ei helg i sommar: Åfjord kommune i Trøndelag. På utsida av Fosen, mot havet, og rimeleg langt frå byen. Der har lokale eldsjeler skapt omgrepet «Bygda 2.0», eit uttrykk for ein ny versjon av bygdesamfunnet. Utviklinga av Stokkøya i Åfjord er bygd på ideen om at heimflyttarar og tilflyttarar har behov og ynske som mange kommunar sjeldan og aldri kan oppfylle: ting ein normalt må til byen for å finne. Men kva gjer ein homofil reservelege, eller ein åleinefar eller -mor som er mest oppteken av å finne ein hjarteven? Tilflyttarar som mest av alt likar å vere sosiale rundt eit bord, med god mat og drikke, som ynskjer seg ein plass med arenaer for eit sosialt liv utanfor bustaden?

Næringssjefane i dei fleste bygdekommunar – dei «rekrutteringsansvarlege» – omgjev seg med forlokkande slagord og finn fram dei vakraste bileta av bygda: av skiløyper, alpinbakkar og idrettshallar. Revy og eit aktivt musikkliv. Alt er på stell med omsyn til barnehagar og skular. Kommunen er næringsvenleg, les vi.

I Åfjord har dei tenkt annleis. Stokkøy-samfunnet har vorte eit aktivt og attraktivt samfunn som tek behova til innbyggjarane på alvor. Roar Svenning frå Stokkøya snakkar om «kveldsøkonomien» – som i byane vert teken som eit vanleg fenomen, men som det ikkje finst ord for på ein plass der Coop Extra stengjer klokka 20, og der det ikkje finst andre møteplassar. Auka medvit kring kveldsøkonomi og møteplassar trengst i bygder – og i byar, der bar- og restaurantdrivarar ofte vert sett på som eit slag annanrangs næringsdrivande. Ideologien til Stokkøy-samfunnet byggjer vidare på at hus og hytter skal spegle tida dei er bygde i, at bustadområdet er ein stad der ein kan finne god (og varierande) arkitektur og omsorgsfull materialbruk – og eit bygdehus som er fullstendig fornya, og som trekker til seg folk og aktivitetar på nye måtar. Mange byar og bygder har noko å lære av «Bygda 2.0».

MINDRE ÅLEINE SAMAN

Mottoet for TV-aksjonen 2018, «Mindre åleine saman», kan stå som overskrift på det som etter mi meining er det som skal ha høgast prioritet når vi skapar bustader og formar stader og byar for framtida.

Eva Røyrane og Oddleiv Apneset si vakre bok Klyngetunet (Skald 2018) dokumenterer dette norske svaret på den europeiske landsbyen: «Det gamle tunet er ein urban oase i det rurale», og avsluttar med å spørje om klyngetunet kan få sin renessanse i vår tid. Dei konkluderer med eit «nei» og eit «kanskje». På syttitalet var dugnadene limet i dei bufellesskapa som vart etablerte. I vår tid må fellesskapet tuftast på andre kvalitetar.

Johan Ditlef-Martens og Ketil Moe skriv i boka Hva er en god bustad? om alternative buformer og bufellesskap som eit fenomen, men peiker også på «meir fellesskap» som aktuelle botemiddel i ei tid der det er kamp om plass og ressursar og dei sosiale utfordringane særleg er knytte til aukande einsemd.

Ein gjengangar i arkitektkonkurransar og masteroppgåver er nettopp buformer, no sett på som «alternative». Idealet er fellesskapet og delinga av plass, ressursar og tid.

Medan vi ventar på at bustadbyggjarane klarer å få aksept frå marknaden og bankane for bueiningar med noko større fellesareal, må vi arbeide for å forme bustadområda i byen slik at ein finn fellesskap på gateplan, i form av offentleg tilgjengelege tilbod ute og inne. Miljømessig berekraft er sjølvsagt viktig, men også at vi gir rom for visjonar om meir attraktive område som ikkje berre dreier seg om gode bustader, men òg om å leve eit betre sosialt liv, saman med andre.

Og på bygda må ein ta tilbake brygga. Leggje biblioteket dit folk ferdast, ved sida av Coop’en, og fylle på med venterom ved busstasjonen, ein kafé med god kaffi slik som dei har i byen, gratis Wifi, nokre arbeidsbord med plass til både kaffien og ein PC. Og der, i sentrum, vil eg bu.

- ANNONSE -spot_img

Relaterte artiklar