Tidsskrift for kultur, samfunn og politikk

#svartprotest

Av Marta Tycner

Etter 25 år med stagnasjon tek kvinnerørsla i Polen over gatene. Kvinner mobiliserer mot totalt abortforbod.

Marta Tycner (f. 1982) har ein doktorgrad i historie (2013), er økonom og skribent, busett i Polen. Ho er leiar for den polske stiftinga Fundacja Równanie og medlem i det politiske partiet Razem.

Det er inga overdriving å seie at kvinnerettar har vore det viktigaste politiske temaet i Polen dei siste åra. Kvinnerettar har vore det einaste som har trekt store folkemassar til gatene. Så seint som for tre år sidan var det ingen som hadde trudd at noko slikt kunne skje – korkje kvinner flest, feministiske aktivistar eller politikarar på høgresida. Svart protest, det vil seie aksjonar organiserte av kvinner mot avgrensing av retten til sjølvbestemt abort, er ei bølgje på veg opp, – ei bølgje som kan leie til djuptgåande og varige endringar i det polske samfunnet.

I Warszawa i mars i år protesterte 80 000 mot endå ein freistnad på å skjerpe abortlova. I tillegg vart det halde tilsvarande demonstrasjonar i dei fleste polske byane, og det vart arrangert solidaritetsmarkeringar i utlandet.[1] Den til no siste akta i Svart protest-dramaet var over før ho eigentleg hadde byrja: Då høgreregjeringa forstod kva som var i gjære, vart den planlagde avrøystinga den 23. mars i år om ei skjerping av abortlova i hurten og sturten avlyst, og det på ubestemt tid. Og difor marsjerte demonstrantane i ei stemning av sinne blanda med håp og kjensle av makt, ein potensielt eksplosiv kombinasjon.

Korleis har vi kvinner greidd å nå så langt?

ABORTKOMPROMISSET

Kommunismens fall i 1989 styrkte Den katolske kyrkja si stilling i Polen. Kyrkja hadde vore halden utanfor av dei kommunistiske makthavarane og stødde den demokratiske opposisjonen aktivt. Difor kunne kyrkja krevje sitt etter systemskiftet. Gjennom press frå biskopane, men òg av di det var praktiserande katolikkar som kom til makta, vart dei nye lovene skrivne slik at dei i stor grad tok omsyn til kyrkja si lære. I tillegg til at det vart innført religionsundervisning i den offentlege skulen og inngått eit konkordat, var abortlova den største sigeren. Lova, som framleis gjeld, vart vedteken 7. januar 1993, og ho forbyr abort med tre unntak: når mors liv eller helse er truga, når svangerskapen er ei følgje av valdtekt eller incest, eller når fosteret har varig og uboteleg skade.

Debatten før lova vart vedteken, var uvanleg heit. Kyrkja og katolske lekfolk skipa til demonstrasjonar mot abort. På motsett sida samla tilhengjarar av sjølvbestemt abort 1,7 millionar underskrifter med krav om folkerøysting om retten til abort.[2] Likevel vart kravet ignorert av regjeringa, og underskriftslistene kasta i papirkorga. Lova, ei av dei strengaste i Europa, vart ironisk nok omtala som «abortkompromisset», med den grunngjevinga at ho gav rom for unntak og dermed var mindre vidtgåande enn dei radikale katolske framlegga, som kravde totalforbod og straff for legar og kvinner.

Den progressive og feministiske rørsla i Polen, som så vidt hadde funne seg til rette i det nye samfunnet etter kommunismens fall, vart i 1993 bortimot knust. Nederlaget i kampen for ei folkerøysting om abort, ein kamp der kvinnerørsla hadde investert mykje tid og krefter, var så traumatisk at rørsla trong over to tiår for å samle seg att. Samstundes førte skiljet som kom til syne under abortdebatten, til at inga polsk regjering, korkje konservativ eller meir progressiv, hadde mot til å ta opp att abortspørsmålet. Berre det postkommunistiske partiet gjorde ein freistnad på å mjuke opp lova, etter at dei vann valet i 1996, men lovendringa vart kontant avvist av grunnlovsdomstolen: Ifølgje domstolen ville ei liberalisering vere i strid med den nyss vedtekne polske grunnlova. Den einaste institusjonen som heldt fram med å argumentere for sitt syn – jamvel om bodskapen ikkje var retta så mykje mot politikarane som mot kvinnene sjølve – var Den katolske kyrkja.

«Abortkompromisset» frå 1993 førte med seg djuptgåande endringar for kvinnene i Polen. Ein heil generasjon står i dag utan fridom i avgjerder om eigen kropp og andre viktige spørsmål. Sjølv i dei tilfella der lova opnar for abort, er tilgangen svært avgrensa: Legane skjuler seg bak reservasjonsretten (den såkalla «samvitsklausulen»), som gjer at dei slepp å utføre abortinngrep viss det strir mot religionen deira. Det hender at heile sjukehus skriv under på klausulen. Det finst eit fylke i Polen der alle offentlege helseinstitusjonar har reservert seg. Konsekvensen er at det kvart år berre vert utført rundt 1 000 lovlege abortar i eit land med 38 millionar innbyggjarar. Dermed går sjølvsagt marknaden under jorda, og abortturismen blømer. Ein reknar med at det blir utført minst 100 000 abortinngrep per år i Polen, men det er dei som meiner at det reelle talet er fleire gonger så høgt.

KONTROVERSIELLE LIVSSYNSTEMA

I over tjue år var det så å seie ingen diskusjon om kvinnespørsmål i Polen. I løpet av dei siste ti åra har det rettnok vore debatt, og han har dreia seg om til dømes støtte til prøverøyrsbefrukting, innføring av registrert sambuarskap for personar av same kjønn og reseptfri tilgang til angrepilla, det vil seie saker som i dag er heilt ukontroversielle i progressive rørsler.

I Polen fungerer dei kontroversielle livssynstemaa reint instrumentelt: Konflikten, som det stadig blir nørt opp under, har skaffa dei politiske partia nye tilhengjarar og generert saftige utsegner som seinare vert siterte i media, men det har aldri ført til reelle samfunnsendringar eller endringar i lovverket. Kommentatorane har kalla dei beint fram for «surrogattema». Den rituelle konflikten er ei følgje av eit politisk spel mellom impulsar frå utlandet og små, progressive organisasjonar på den eine sida, og eit enormt press frå dei konservative og kyrkja på den andre.

Samstundes har millionar av kvinner lært seg å leve i ei todelt verkelegheit: Dei har brukt prevensjon så langt dei har kunna, og har dei vorte uønskt gravide, har dei berga seg ved å sjå etter annonsar for «framkalling av menstruasjon» – først i aviser, og deretter på internett. Ofte har dei måtta låne pengar til inngrepet. Jenter har lært om eigen seksualitet i tenåringsblad, av venninner og ein sjeldan gong på skulen, og i valfrie kurs leidde av friviljuge organisasjonar. Eit ope og frigjort seksualliv har vore mogeleg, men berre i privatsfæren eller i nokre få storbyenklavar. I den offentlege debatten er det berre spreidde og underfinansierte organisasjonar som har teke opp temaet. Etter kvart har det polske samfunnet gått gjennom fleire sosiale endringar – til dømes fleire uformelle parforhold, skilsmisser og stadig fleire born fødde utanfor ekteskap – men endringane har på sett og vis skjedd ope og medvite.

Den familieforma som har dominert, er den patriarkalske, konservative familiemodellen, som kan vere undertrykkjande i større eller mindre grad, men som det likevel aldri vert sett direkte spørjeteikn ved. Og når det gjeld seksualitet og forplanting, har vankunne og tabuisering herska, blanda med ei overtyding om at kjønnslivet er ein syndig og urein sfære. Desse spørsmåla er haldne varme av prestane i kyrkjene og kateketane som har undervist i religion på skulane. For kyrkja er den såkalla «seksualetikken» ei av dei viktigaste sakene, ja, kanskje den aller viktigaste, samstundes som ho vert nytta til å øve press på dei truande. Trass i at talet på praktiserande katolikkar går ned, har kyrkja framleis ei enorm påverknadskraft. I staden for å gje seksualundervisning underviser skulen i «førebuing til familieliv», der ein rår til seksuelt måtehald og opplyser svært lite om prevensjon, men svært mykje om tradisjonelle kvinne- og mannsroller.

For ordens skuld må det likevel nemnast at Polen ikkje er eit stereotypisk patriarkalsk samfunn i alt og eitt. Konemishandling, seksualisert vald mot kvinner og kvardagsseksisme skjer overveldande hyppig. Samstundes er sysselsetjinga blant kvinner høgare og lønnsskilnadene mellom kjønna mindre i Polen enn i Vest-Europa, og jamvel Skandinavia. Forklaringa på at mange kvinner er i arbeid, finn vi i historia: høge dødstal blant menn under oppstandar og krigar på 1800- og 1900-talet, tiår med utbreidd alkoholisme blant menn, og det massive inntoget av kvinner i arbeidslivet som Stalin-tida og seinare den kommunistiske folkerepublikken sette fart i.

KYRKJA ELLER DEN NASJONALISTISKE HØGRESIDA

I Polen fanst det sjølvsagt ei feministisk rørsle etter 1989, men ho var aldri ei masserørsle. Polakkar flest – kvinner som menn – gjorde narr av feministar, til dømes ekspertar som iblant dukka opp på fjernsynsskjermen. At nokon identifiserte seg som «feminist» eller – Gud forby – som «mannleg feminist», skjedde svært sjeldan, også i relativt liberale krinsar. Sjølv om feministiske aktivistar jamt og iherdig har freista å endre samfunnstilhøva i Polen, har bodskapen deira vore oppfatta som nokså framandarta. Forklaringane finn ein både i det avgrensa talet på kvinneorganisasjonar, men òg i dei intense og nokså interne diskusjonane innanfor rørsla. Det har vore eit uoverstigeleg kommunikasjonsgap mellom «kvarmannsen» (også i storbyar) og feministar med bakgrunn frå kjønnsforsking eller feministiske artistar og kunstnarar. Mange har meint at bodskapen var uskjønleg, aggressiv og til og med vulgær – noko som har vore med på å gjere feministkrinsane endå meir lukka.

Frå eit breiare politisk og ideologisk synspunkt har den svake feministrørsla vore eit utslag av at Polen vantar ei venstreside. Det politiske landskapet og dei ideologiske skiljelinene i Polen er ikkje som i Vest-Europa – sjølv om dei så smått tek til å likne. Overgangen frå sentralstyrt økonomi til fri marknad førte til ei todeling av samfunnet – dei som vann på systemskiftet, og dei som tapte på det. Dei første var kommunistiske apparatsjikar, storbyelitane, oppkomlingar som lukkast i å utnytte dei sjansane som baud seg på 1990-talet, og ein del av kulturelitane. Synspunkta deira – liberale i økonomiske spørsmål og sentrumsorienterte i livssynsspørsmål – var i mange år dominerande i polsk politikk.

Det er desse gruppene alle polske regjeringar fram til 2015 eigentleg har representert. Dei andre – folk frå mindre tettstader, dei utan kapital til å hoppe på endringsbølgja, dei som var ekskluderte og frustrerte over ikkje å kunne snu om på lagnaden sin – utvandra, eller dei vart dregne mot ei av to krefter: Den katolske kyrkja eller den nasjonalistiske høgresida. Slik vart samfunnet og det politiske landskapet delt i ein moderat leir som står for ein fri marknad, og ein livssynskonservativ leir som ynskjer sosialpolitiske tiltak. Etter vesteuropeisk målestokk høyrer båe retningane heime på høgresida.

Ei venstreside i vesteuropeisk forstand har det derimot ikkje vore plass til. Traumet etter det kommunistiske regimet gjer at ordet «kommunist» og til og med ordet «venstreorientert» enno er som skjellsord å rekne. Etter å ha skifta farge og lagt om til ein marknadsøkonomisk kurs kom det postkommunistiske partiet med i vinnarleiren. Den uavhengige venstresida, folk som både ville verne om menneskerettar og motsetje seg nyliberalismen, talde i mange år berre nokre tital, høgst nokre hundre tilhengjarar, i heile landet.

Under slike tilhøve valde feministrørsla å konsentrere seg om ein liberal feminisme og kjempe for jamstilling for privilegerte kvinner. Dette er ei anna årsak til at retten til sjølvbestemt abort ikkje var eit så viktig tema i den offentlege debatten på denne tida: Kvinner frå mellom- og overklassen har fått tilgang til private helsetenester og råd til prevensjon av god kvalitet, og treng dei det, kan dei også betale for å avslutte svangerskap, ulovleg eller i utlandet. Av liknande grunnar hamna tema om andre sosiale tilhøve, som arbeidarrettar eller utkasting av leigebuarar, utanfor interessefeltet for den polske feminismen.

GJELDA SKAL BETALAST

I 2015 oppstod det ein maktslitasje i det nyliberale sentrum, og ein koalisjon leidd av Lov og rettferds-partiet (PiS) overtok styringa av landet. Partiet hadde hovudsakleg nasjonalistiske, men òg nokre sosialpolitiske slagord fylte med revolusjonær glød: Etter år med nederlag og audmjuking kunne dei endeleg «hemne seg på elitane». Det vart ikkje sagt noko om kvinnerettar, og ingenting bar bod om at det skulle skje noko med kvinnerettane heller. Men det viste seg fort at PiS hadde gjeld å betale til dei miljøa som hadde stødd dei i valet. Aller fremst stod Ordo Iuris, ei juristforeining med internasjonale kontaktar og uklår finansiering. Halvåret etter valsigeren kom foreininga med eit lovforslag om totalt abortforbod og fengselsstraff for kvinner som med vilje hadde forårsaka «eit ufødd barns død». Radikale katolske miljø byrja å samle underskrifter til støtte for lovforslaget, og biskopane skreiv eit støttebrev som vart lese opp på sundagsmessa rundt om i landet.

I eit land dominert av nettopp høgresida, utan ei sterk kvinnerørsle og med ei regjering som stødde opp om forslaget, tydde alt på at forslaget ville gå igjennom. Dei progressive rørslene svara med ei mobilisering som i førstninga ikkje var synleg for det breie publikum. Fleire organisasjonar og aktivistar, med politikaren Barbara Nowacka i spissen, skreiv eit motframlegg, «La oss redde kvinnene» («Ratujmy Kobiety»), der dei føreslo sjølvbestemt abort fram til tolvte veke, og dei tok til å samle underskrifter. Partiet Razem (Saman), som vart stifta kort tid før valet i 2015, men som ikkje kom med i parlamentet, arrangerte våren 2016 dei første demonstrasjonane mot lovforslaget frå Ordo Iuris. Kvinner møtte opp med metallkleshengjarar som symboliserte blodige heimemetodar for abort. Og demonstrasjonane fekk overraskande stor oppslutning.

KVINNESTREIK

Det skjedde ein eksplosjon. I september 2016 vart begge lovutkasta lagde fram til høyring i parlamentet. Parlamentsmedlemmane som røysta «i samsvar med samvitet», avviste straks motframlegget «La oss redde kvinnene» og sende Ordo Iuris sitt forslag til vidare behandling. På dette tidspunktet gjekk det opp for fleire av kvinnene at livet og helsa deira no stod på spel om abortforbodet gjekk igjennom. Må eg i fengsel for å ha spontanabortert? Er eg nøydd til å føde eit alvorleg sjukt barn? Vil legen redde meg viss eg blør? Slike paniske – og diverre ikkje heilt grunnlause – spørsmål vart spreidde i sosiale medium.

Partiet Razem starta sidan ein aksjon der folk vart oppmoda om å leggje ut sjølvisar der ein var kledd i svart, med emneknaggen #czarnyprotest (#svartprotest). Etter nokre dagar var aksjonen den mest populære politiske emneknaggen i polsk internetts historie og gav namn til heile rørsla. Ei nystifta Facebook-gruppe, Dziewuchy Dziewuchom (Jenter for jenter) fekk på under eitt døgn 100 000 medlemmar. Ein populær skodespelar frå den eldre generasjonen, Krystyna Janda, la ut eit opprop på Facebook om kvinnestreik, inspirert av hendingar på Island i 1979. Parolen vart også teken opp av ei adhocgruppe som kalla seg Ogólnopolski Strajk Kobiet (Landsdekkjande kvinnestreik). Twitter, Facebook og Instagram glødde av innlegg frå unge kvinner.

Det heile kulminerte 3. oktober 2016. Streiken fekk uventa, ja, beint fram enorm respons frå kvinner i heile landet. Kvinner kledde seg i svart, mange av dei gjekk ikkje på jobb, men ut i gatene for å protestere. Vêret var fælt, regnet pøste ned, men likevel møtte over 100 000 kvinner opp i byar over heile landet. I mange tettstader var Svart protest den første demonstrasjonen sidan 1989. Bileta av folkemassar i svart, under svarte paraplyar, våte, sinte og desperate, skremte makthavarane. Lov og rettferds-partiet, som fram til då ustraffa hadde øydelagt rettsstatens institusjonar og vore dauvt for protestar frå politiske motstandarar, var skremt av den ukjende og rasande krafta. Sigeren kom allereie neste dag: Parlamentet vart kalla inn til hastemøte og avviste Ordo Iuris sitt lovforslag.

KVA SKJER NO?

Utanlandske journalistar som kom til Warszawa etter demonstrasjonane, spurde kva som no ville skje. Det var eit opplagt spørsmål, men ikkje lett å svare på. I dag veit vi kva som gjekk føre seg: Kvinnerørsla eksploderte. I kjølvatnet av Svart protest blomstra det opp mange initiativ: uformelle grupper, stiftingar, foreiningar, hjelpenettverk. Kvinnesaka vart etter mange år i dvale eit sentralt tema i den offentlege debatten. Tema som sjølvbestemt abort, vald i familien, kvardagsseksisme, kvinner i det offentlege livet, likestilling i familien og på jobb, sexarbeid, morskap, feminisme blant menn tvinga seg fram i debattar i media, og endå kraftigare i sosiale medium og i private samtaler. Den svarte protesten viste klart og tydeleg, særleg for unge kvinner, at feminisme ikkje dreiar seg om konstruerte problem, slik mange vil ha det til, men om at rørsla gjev kvinnene ei røyst som kan uttrykke kvardagsrøynslene deira, at kampen om kvinnerettar dreiar seg om noko grunnleggjande: helse, liv, tryggleik, pengar eller retten til å ta eigne avgjerder.

Samtaler mellom kvinner i Polen det siste halvtanna året har i rasande fart byrja å rokke ved det ein trudde var uforanderlege haldningar ute blant folk. Så seint som dagen før Svarte protest syntest polakkar flest at «abortkompromisset» burde stå ved lag. Kort tid etter byrja vektskåla å tippe i retning av ei liberalisering av lova. Barriere etter barriere fall: Ein kjend artist vedgjekk at ho hadde teke abort i utlandet rett og slett av di ho ikkje ville ha fleire born. Eit nummer av eit mykje lese dameblad hadde på omslaget tre kvinner kledde i T-skjorter med slagordet «Abort er ok». I tillegg skjer det eit skifte blant feministiske autoritetar: Unge, debattdyktige og sterkt engasjerte kvinner finn seg ikkje alltid i utsegner frå feministiske «museumsvaktarar» frå den eldre generasjonen, til dømes i debatten om #metoo, og vil heller ta saka i eigne hender.

Samstundes held ikkje politikken tritt med samfunnsendringane. Regjeringa har avvikla offentleg finansiering av program for prøverøyrsbefruktning og innført resept på angrepille for å blidgjere dei konservative. Den parlamentariske opposisjonen, som innleiingsvis tente godt på protestane, har byrja å bli kompromittert i abortrøystingar: Trass i løftet om støtte til kvinnesaka røystar opposisjonspolitikarar hand i hand med Lov- og rettferds-partiet. Polakkar er også sterkt overtydde om at mobilisering til alle former for politisk aksjon må vere «apolitisk» og skild frå partiinteresser, noko som fører til at talrike grasrotrørsler korkje utviklar seg til politiske organisasjonar eller ope stør Razem, som no er det einaste viktige partiet som er med på å skape ei polsk kvinnerørsle.

TILBAKE TIL SVART PROTEST

Halvtanna år etter den første svarte protesten i 2017 gjentok situasjonen seg. Parlamentet mottok på ny eit lovforslag om innskrenking av abortlova – denne gongen kom forslaget frå ei anna foreining av katolske lekfolk. Dei kravde at uboteleg skade på fosteret måtte fjernast frå lista over omstende som kvalifiserer for lovleg abort. Fordi denne føresetnaden gjeld 97 prosent av tilvisingane til abort, er dette lovforslaget ikkje ulikt det førre, sjølv om det offisielt er meint å «redde barn med Downs syndrom frå å døy», som det blir hevda. Som førre gong la nokre kvinneorganisasjonar fram sitt eige lovutkast, og igjen var det berre det konservative forslaget som vart sendt til vidare behandling. Og same dagen som det skulle røystast over antiabortforslaget, vart gatene fylte med hundre tusen svartkledde kvinner.

Sjølv om demonstrasjonen ikkje vart mobilisert og organisert i like stort omfang som førre gong, vart protesten likevel større, hjelpt fram av ei rekkje organisasjonar. Nokre av desse organisasjonane er no i krise. Protesten vart også hjelpt fram av andre saker, som vern av domstolane mot partipåverknad og vern av grunnlovsdomstolen. Med i protesten var det heilt ferske røyster som til dømes knytte kvinnerettane opp mot arbeidarrettar eller situasjonen til flyktningkvinner. Protesten gav eit klart uttrykk for støtte til sjølvbestemt abort. Protestane – og dette er noko heilt nytt – gjekk utilslørt mot kyrkja. I oktober 2016 hadde slagordet vore «Fridom, likskap, tryggleik». No vart det erstatta med «Fridom, likskap, sjølvbestemt abort». PiS trekte seg under presset frå protestane.

Korleis kjem situasjonen til å utvikle seg? Det er igjen vanskeleg å seie så kort tid etter hendingane. Det er likevel ingen tvil om at kvinnene sine rettar kjem til å skake det polske samfunnet og polsk politikk i lang tid framover. Det er ingen veg attende.

Omsett frå polsk til norsk av Paulina Ślusarczyk, med hjelp av Gunnar Arneson.

NOTAR  

[1] Blant anna framføre Den polske ambassaden i Oslo.
[2] I Polen kan borgarar ta initiativ til å føreslå lover for parlamentet. Føresetnaden er at ein samlar minst 100 000 underskrifter for lovforslaget.

- ANNONSE -spot_img

Relaterte artiklar