Tidsskrift for kultur, samfunn og politikk

Jesus ved 60

Kven var Jesus? Korleis speglar spørsmål om Jesus kulturen og kyrkjelivet i samtida?

Skrive av Halvor Moxnes

Halvor Moxnes (f. 1944) er professor emeritus i teologi ved Universitetet i Oslo. I tolkinga av Det nye testamentet har han særleg vore oppteken av sosialantropologi og sosiologi, og av studiar av kjønn, særleg maskulinitet og homoseksualitet. Hovudinteressa dei siste åra har vore studiar av Jesus, både forskinga om den historiske Jesus, tolkingshistoria i kulturell kontekst i det 19. hundreåret (Jesus and the Rise of Nationalism, 2012), og bruken av Jesus-tradisjonar i vår tid.

I framsyninga «Etterlyst: Jesus» fortel og syng, drøftar og kritiserer Bjørn Eidsvåg Jesus-bilete i eiga fortid og samtid. Denne artikkelen er ikkje ei melding av framsyninga, men er inspirasjon til ei breiare drøfting. Å bruka Jesus som kyrkjekritikk er ikkje noko nytt; det har vorte gjort i Noreg i godt over 100 år. Eg vil difor freista å setja framsyninga til Eidsvåg inn i ein historisk samanheng, og røkja etter korleis spørsmålet om kven Jesus var, også speglar utviklinga av kultur og kyrkjeliv i det norske samfunnet det siste hundreåret. Med sine eigne svar på kven Jesus var – og er –, utfordrar Eidsvåg oss også til å drøfta kva verdiar Jesus-bileta vil fremja.

Framsyninga «Etterlyst: Jesus» av og med Bjørn Eidsvåg er forteljinga om ei personleg reise, Bjørn Eidsvågs veg med Jesus frå bedehuset i Sauda på 1960-talet til han som 62-åring har nådd fram til sitt eige Jesus-bilete. Samstundes er det meir enn ei personleg reise; det er eit bilete av eit hamskifte i det norske samfunnet, sett gjennom skiftande Jesus-bilete. Bjørn Eidsvåg starta ut med barndomen sitt møte med eit dogmatisk Jesus-bilete som garanti for eit samfunn dominert av religion og redsle for helvetet. Det personlege Jesus-idealet som Eidsvåg sluttar med: fred, kjærleik, toleranse, speglar det postmoderne, men ikkje heilt sekulariserte samfunnet.

Med å bruka Jesus som protest mot kristendomen som autoritær makt står Bjørn Eidsvåg i ein lang tradisjon av kyrkjekritikk. Sams for desse kritikarane er at dei brukar forskinga om den historiske Jesus som ei sprengladning inn i kyrkja og samfunnsdebatten.

Å bruka Jesus som kyrkjekritikk er ikkje noko nytt;
det har vorte gjort i Noreg i godt over 100 år.

Forskinga på den historiske Jesus starta i Europa på slutten av 1700- og starten på 1800-talet. Ho var eit resultat av opplysningstida og eit ynske om kunnskap, men òg av kritikken av det dogmatiske Kristus-biletet, som var grunnlaget både for kyrkjemakt og statsstyre. Difor var forskinga om den historiske Jesus ikkje berre eit vitskapeleg, historisk prosjekt: Ho var også boren av eit ynske om å finna fram til den «opphavlege», autentiske Jesus, han som kunne vera eit ideal for det moderne Europa. Det var ein religionskritikk som ikkje ville avskaffa, men omforma religionen til ei kraft for det sanne og rette. Difor vart religionskritikken ein sentral del av og grunnlag for moderniteten, «det moderne gjennombrotet» i Europa på slutten av 1800-talet.

Garborg og Schjelderup

Til Noreg kom religionskritikken ikkje gjennom teologane, men gjennom forfattarar og intellektuelle, i første rekkje Bjørnstjerne Bjørnson og Arne Garborg. Det var Garborg som gjorde den kritiske, tyske Jesus-forskinga kjend i Noreg. I fleire av bøkene sine tek Garborg opp spørsmålet om kristendomen i protest mot den strenge pietismen i barndomsheimen – trua som hadde tyngt far hans. Med boka Jesus Messias (1906) skifter Garborg sjanger, ho er ei sakprosabok om den historiske Jesus. Protesten hans gjeld særleg to punkt, som båe står sentralt i kristendomen i samtida – og også i ettertida: Gud som den strenge dommaren, og trua på Jesus som Gud. I staden teiknar Garborg Jesus som menneske, han vil skilja biletet av nasarearen Jesus frå kyrkja si lære om Kristus. Her nyttar han litterær kjeldekritikk av evangelia og viser at han har god kjennskap til den tyske forskinga. Garborg skil mellom dei eldste laga av evangelia, som teiknar Jesus som eit menneske. Det sentrale er Jesu forkynning av Guds vilje og Guds rike, særleg i Bergpreika, medan Garborg hevdar at forteljingar om under, nattverden og oppstoda kom til seinare. Dermed var dei viktigaste prova på at Jesus var Guds son, skilde ut og lagde til ei seinare tid. I siste del av boka gjev Garborg ei polemisk framstilling av utviklinga av kyrkjelæra om Jesus, særskilt om Jesu død som soning for syndene og treeiningslæra.

Dette er mykje kjent stoff frå den liberale Jesus-forskinga i Tyskland på slutten av 1800-talet. Men det som skil Garborg frå denne elitistiske og borgarlege forskinga, og som fekk Gudleiv Bø til å kalla Garborg sitt Jesus-bilete for «Jesus fra Jæren», var måten Garborg plasserte Jesus midt blant folket: «Dei fatige, dei umyndige, dei burtkomne Sauine». I Bergpreika vender Jesus seg til «dei smaa i Folke», og difor kan han stilla krav om å fylgja Guds vilje. Garborg summerer opp Jesu forkynning med at «Brodertanken, Kjærleiks-Tanken gjeng gjennom heile Jesu Lære og Liv». «Brodertanken» var knytt til livet i jamne kår, der hugen vert fri, og står i skarp skilnad til rikdomen, som bind hugen og der dei rike «stel frå dei fatige». Kritikken av kyrkja gjaldt ikkje berre dogma, men òg korleis kyrkja vert ein tenar for «Rike av denne verdi» og over «Kronur og Herredøme og Eigedomar og Pengeskrin, og hjelper til med å halda styr på dei fatige, dei som hev vorte arme og svelt». Slik heng bibelkritikken og Jesu lære saman med ein sviande kritikk av kyrkja sitt hopehav med kapitalismen.

Jesus som moralsk kritikar og autoritet var også viktig for den unge radikale teologen Kristian Schjelderup, i boka Hvem Jesus var og hvem kirken gjorde ham til (1924). I boka nyttar han den tyske bibelkritikken frå starten på 1900-talet, og som Garborg kritiserer han utviklinga frå den menneskelege Jesus til den dogmatiske forkynninga av Kristus. Schjelderup var teolog og religionshistorikar, han protesterte ikkje berre mot kyrkja, men også mot dei liberale teologane som han tykte var for veike og lite konsekvente i kritikken sin. Sjølv vil han seia det rett ut: «Vi kan ikke lenger bekjende os til troen paa Jesu guddom.» Her hevdar han at kyrkja hadde fjerna seg frå den inderlege og moralske fromleiken til Jesus, og hadde forandra han til «religionen om Jesus», der Jesus vart gjord til Gud. Den historiske Jesus er idealet for Schjelderup, slik han var for Garborg, men Schjelderup sin Jesus er ikkje ein sosial kritikar, han er eit religiøst geni. Jesus snur gudsbiletet frå den farlege Jahve til Gud som far, som menneska kan tru seg til. I motsetnad til kyrkjetrua på Gud som krev soning for syndene, er Jesu Gud ein som kravlaust tilgjev.

Samanlikna med Garborg tjue år tidlegare var dette eit Jesus-bilete som høyrde heime i ein borgarleg og intellektuell kultur. Schjelderup tok opp religionshistorie og eit nytt felt, religionspsykologi, for å forklara utviklinga av synet på Jesus i kyrkja, men han sette ikkje Jesus inn i dei sosiale og økonomiske konfliktane og motsetnadane i Europa i tida etter den første verdskrigen.

Slutten på den kristne einskapskulturen

Korkje den sosiale Jesus-kritikken til Garborg eller den religionspsykologiske kritikken til Schjelderup hadde stor innverknad på kyrkje eller samfunn i Noreg. Heilt til 1960-talet var det den pietistiske lekmannsrørsla som dominerte kristendomen her i landet. Dette var nok den siste perioden av den norske einskapskulturen der kristendomen hadde ein sjølvsagd plass, og der kristendomen var lik den pietistiske tradisjonen i lekmannsrørslene.

Det er denne situasjonen som vert spegla i byrjinga av framsyninga «Etterlyst: Jesus». Der er Jesus sjølv ikkje så mykje i sentrum som den kristendomsforma som hadde danna seg ikring han. På bedehuset var det forkynning med krav til omvending, skilje mellom bedehuset og «verda», det vil seia Folkets Hus. Svein Tindberg er predikant med domstalar med trugsmål om helvete og fortaping, i samspel med kommentarar frå Bjørn Eidsvåg. Songane og musikken i framsyninga spelar ei stor rolle, frå «Ingen er så trygg i fare» til fellessong av den burleske «Onani», som tek seksualangsten i miljøet heilt ut. Det merkelege er at dette fungerer for teatergjengarar som ikkje var fødde på den tida. Er det mogeleg at det var ein arv som vara lenger enn eg har trudd, at det her er noko som er lagra langt under medvitet?

Medan Bjørn Eidsvåg sat på bedehuset i Sauda, midt i lekmannskristendomen der Jesus, moral og helvetesforkynning var blanda saman til eit sterkt trussystem, teiknar den kjende litteraturkritikaren og kulturdebattanten Philip Houm (1911–1990) eit skarpt og kritisk bilete av nett denne kristendomsforma. Gjennom boka Mannen fra Nasaret og Den norske kirke (1965) får vi eit utanfråblikk på bedehuset som den dominerande kristendomsforma i Noreg på den tida. Målet hans med boka var å føra inn i Den norske kyrkja dei same opne haldningane til kristendomen og Bibelen som ein fann i dei svenske og danske kyrkjene. Og for å gjera det mogeleg måtte han bryta ned den bokstavtrældomen som indremisjonsgeneralane stod for, kjenneteikna som «De makthavende» og «Farlige forbilder» i kapitteloverskrifter i boka.

På bedehuset var det forkynning med krav til omvending, skilje
mellom bedehuset og «verda», det vil seia Folkets Hus.

For å finna fram til eit bilete av Jesus som braut med indremisjonsdogmatikken, greip Houm til den evangelieforskinga som var utført i Europa på 1900-talet. Idealet hans er det eldste av dei, Markusevangeliet, der vi kjem nær på «Mannen frå Nasaret», og der Houm seier at vi møter «medmennesket» Jesus. Det var denne Jesus som også representerte ein religion med kjærleik, og difor vert han målestokken for den skarpe kritikken mot «farlige forbilder».

Av «makthavarane» bak bedehuset som Houm dreg fram, var Carl Fredrik Wisløff – forfattaren av Jeg vet på hvem jeg tror (1946) – ein av dei mektigaste. Wisløff held fram Bibelen som ufeilbarleg og som kjelde til uhaldbare (etter Houm si meining) teoriar om Jesu død som soning og liding for syndestraffa. Wisløff si bok hadde stor påverknad i samtida, og ho var trykt i mange opplag. I 2008 vart boka løfta fram i Dagbladet si kåring av dei beste sakprosabøkene i etterkrigstida (1945–2008), og fekk som einaste bok om teologi og religion ein plass mellom dei 25 viktigaste. Forfattar og journalist Bjarne Riiser Gundersen, som stod bak forslaget, seier at den konservative lekmannskristendomen var den løynde krafta i norsk etterkrigstid, og at Wisløff si bok spelte ei viktig rolle ved å konsolidera ein konservativ lutherdom, med ei klår avgrensing frå kulturen.

I eit innlegg i Dagbladet protesterte eg mot at boka fekk stå som den viktigaste boka om kristendomen i Noreg i etterkrigstida. Ho var viktig då ho kom og i ei tid etterpå, men gjev ikkje noka hjelp til å peika framover mot dei store forandringane som har skjedd i samhøvet mellom kristendom og samfunn i Noreg i dei siste 40 åra. Hadde eg rett, eller var dette eit typisk Blindern-perspektiv på det norske samfunnet?

Ein ny Jesus og Jacob Jervell

Biletet av Jesus hadde ei viktig rolle i denne utviklinga. Det synte seg at biletet av Jesus var ein krumtapp for dogmatisk eller open kristendomsform. Og det er dette som kjem så klårt fram i framsyninga «Etterlyst: Jesus». Anten det er moral, dogme, helvetesangst eller fortaping – til sist heng alt på biletet av Jesus, som sentrum i den kristne trua. Stadfester han alt dette, eller utfordrar han det?

Frå 1950-talet starta ei ny, internasjonal forsking om den historiske Jesus, og den utfordra på nytt det tradisjonelle biletet. I første del av hundreåret hadde interessa først og fremst vore knytt til bodskapen om Jesus som eit kall til tru. Dette var hovudsaka til den tyske teologen Rudolf Bultmann som hadde stor innverknad på den teologiske forskinga i denne tida. Men neste generasjon av forskarar, særleg i Tyskland og USA, tok opp att spørsmålet om den historiske Jesus. Dei var opptekne av truverdet til bodskapen, om det var ein samanheng mellom det Jesus sjølv hadde forkynt, og den seinare forkynninga i den kristne kyrkja.

Det var denne forskinga Jacob Jervell (1925–2014), då ein ung professor i Det nye testamentet på det teologiske fakultetet på Universitet i Oslo, gjorde greie for i radioforedraga som etterpå vart bok, Den historiske Jesus (1962). Det biletet som Jervell teikna av Jesus, var inspirert av eksistensialisme-filosofien med idealet om det autonome og det autentiske mennesket. Samstundes var Jesus, i Jervells teikning, eit ideal for eit varmare og meir inkluderande samfunn. Jervell var varsam, nesten spørjande i måten han gjorde greie for denne forskinga på.

Men likevel var reaksjonane sterke, for Jervell utfordra så mange av dogma som rådde i kyrkja. Han tok mellom anna opp spørsmålet om Jesus hadde tala om seg sjølv som Guds son og Messias, og gjorde greie for kvifor materialet i evangelia gjorde det lite sannsynleg. Samstundes streka Jervell under at Jesus synte seg med uhøyrd autoritet og sjølvkjensle, han meinte at han handla i Guds stad, fortalde Jervell. Men det hjelpte ikkje, sidan Jervell sette til sides dei kristologiske titlane som for mange konservative kristne var sjølve garantien for trua på Jesus som frelsar. Og så reiv Jervell ned det byggverket som indremisjonstrua hadde laga, med skiljet mellom «dei kristne» og «verda». Jervell snakka om korleis Jesus i si tid sette støkk i dei fromme, og korleis han braut med det som religionen var bygd på: «Grensene omkring det religiøse river Jesus ned. Livet består ikke av to områder, det som er religiøst og det som er profant. Livet er ett, mennesket er ett.» Her flytta Jervell Jesus rett inn i den norske samtida og let han utfordra det som bedehusfolket hadde bygd si sjølvforståing på: at Bedehuset og Folkets hus høyrde heime i kvar si verd, og at det ikkje kunne vera noko samkvem mellom dei. Det Jervell sa om Jesus, praktiserte Bjørn Eidsvåg, då han som tenåring gjekk frå Bethel til Folkets hus – med langt hår, slik Jesus sjølv hadde hatt!

Like ille var det Jervell skreiv om dommen. Dei jødiske lærde tala om Guds rike som skulle koma med frelse og forløysing for dei utvalde og rettferdige, men med undergang og øydelegging for fiendane til folket. Dette snur Jesus opp ned på, seier Jervell. Jesus vender dommen som dei rettferdige felte over andre, mot dei sjølve. Jervell viser til Jesus-ordet i Matteus 23,13-38, der det er dei fromme, dei rettskafne og dommarane som vert dømde! Jervell forfektar ein Jesus som ikkje er til å kjenna igjen.

Biletet som Jervell teikna av Jesus, var inspirert av
eksistensialisme-filosofien med idealet om det autonome
og det autentiske mennesket.

I dag, meir enn 50 år etter at boka kom ut, verkar boka til Jervell from. Eg trur at det som gjorde henne så kontroversiell, var at Jervell, som den geniale tekstlesaren han var, hadde funne fram til Jesu eiga røyst i evangelietekstane, ei røyst som vekte uro og utfordra alle religiøse byggverk og system, anten det var i Palestina i det første hundreåret etter Kristus eller i Noreg i det tjuande. Det var difor ikkje merkeleg at det kom til ein krass konflikt med dei patriarkalske og autoritære draga i bedehuskristendomen – noko skodespelaren Svein Tindberg demonstrerer i bedehuset og teaterstykket til Bjørn Eidsvåg.

Jesus, kulturskifte og kristensosialisme

Denne større konteksten for religionsdebatten på 1960-talet syner at det kring Bjørn Eidsvåg sin ungdom inne på bedehuset var eit skifte undervegs. Dogma og trua til den pietistiske lekmannskristendomen vart utfordra på mange hald: intellektuelt og i offentleg debatt, men også i skiftande sosiale, kulturelle og politiske mønster på denne tida. Her gjev framsyninga korte glimt av viktige rørsler og hendingar: Ten-Sing-rørsla med fengjande musikk for ungdomen, Kongo- og Biafra-krisa, som vekte ungdom politisk og til aktivisme, og ikkje minst den hippe Jesus-rørsla. Den viktigaste bakgrunnen for den politiske radikaliseringa, som Eidsvåg derimot ikkje tek opp, hadde utspring i den lågkyrkjelege vestlandskristendomen. Det var misjonsskulestudentar i Stavanger som gjekk i sosialistisk 1. mai-tog i 1971; det var byrjinga på kristensosialistrørsla som tok eit oppgjer med den sjølvsagde politiske konservativismen i lekmannskristendomen. Som organisasjon varte ho berre litt meir enn ein ungdomsgenerasjon, men ho fekk stor innverknad. Ho kom til å forandra norsk kyrkjeliv og tok kristensosialistar inn i kyrkjeleiing og bispestolar.

Som religionskritikarar før han er Bjørn Eidsvåg oppteken av eit fagleg grunnlag for det han seier i jakta på Jesus. Og difor har han hatt samtalar med ei rekkje teologar (eg høyrer til dei). Lukkelegvis har han ikkje late dette materialet få altfor stor plass, teatersalen skal ikkje vera eit førelesingsrom, men han har særleg nytta det i presentasjonen av romarane sitt herredøme over Jødeland. Det er romarane si undertrykking, meir enn konfliktane med det jødiske leiarskapet, som gjev konteksten for Jesu virke. Difor er protesten mot makta, og frigjering, sentrale sider av kven Jesus var – og er. På dette området er Bjørn Eidsvåg trygt på lag med den siste Jesus-forskinga, som gjer romarane og deira frykt for uro i Jerusalem til ansvarlege for avrettinga av Jesus.

Eit vaksenblikk på Jesus

Bjørn Eidsvåg starta livsreisa i framsyninga med Jesus som barn der «Ingen er så trygg i fare», fordi «Jesus var min beste venn». Når det kjem til slutten av stykket, er han vaksen, og teksten går over frå eit attendeblikk på Jesus den gongen til eit utblikk: Kven er Jesus no, for den vaksne Bjørn – og for oss i dag? Kva er vaksenblikket hans på Jesus?

Etter den ungdomlege kritikken av vedkjenninga sine ord om Jesus som Gud vert Bjørn Eidsvåg meir ein forkynnar enn ein kritikar. Lidinga i Getsemane, krossfestinga og oppstoda er kjenslevart fortalde, og songane byggjer opp under den vare stemninga. Og avslutninga er ein proklamasjon i forma av eit vitnesbyrd, kva han trur om Jesus, og kva som er viktig om religionar og livet.

Orda og meiningane er enkle, det er òg noko som kjenneteiknar dei tidlegare bileta av Jesus. Av dei verkar det som Eidsvåg ligg nærast Garborg. Kanskje er det nynorsken som gjer det, men også det jordnære og praktiske, om at det er livet her og no det står om. Garborg kritiserte framfor alt tanken om Gud som ein streng dommar og trua på Jesus som Gud. I staden teikna Garborg Gud som kjærleik og Jesus som menneske, som ein lærar som lærer oss at gudsriket blir til der vi elskar nesten vår og gjer det gode.

Var det også hjå Garborg eit strengt farsbilete som låg attom biletet av den strenge Gud? Utviklinga i framsyninga til Bjørn Eidsvåg syner korleis barndomens tru på Gud som ser alt («Vær forsiktig lille øye hva du ser, For vår far i himlen ser alt som her på jorden skjer»), har prega norsk kristendom. Koplinga av barnet si oppleving av Gud som ein streng far har vore med på å skapa ei patriarkalsk gudstru der menneska vert haldne fast i rolla som ulydige barn. Biletet av Gud som streng dommar fører til synet på mennesket som syndig, som ber på syndefallet og som difor treng Jesu soning for syndene. Er det den vaksne Bjørn Eidsvåg som protesterer mot rolla som ulydig barn når han ikkje aksepterer at menneska er vonde eller syndige, slik det vert sagt i syndevedkjenninga i kyrkja? Og forteljinga om syndefallet skal ikkje tolkast som opphavet til arvesynda, men som ei forteljing om å verta vaksen. Då fell òg Jesu død som Guds straff over synda. Eidsvåg protesterer mot at menneske vert kalla «arme, syndige menneske», og seier at det er «eit dårleg utgangspunkt for å byggja sjølvrespekt og motivera til nestekjærleik».

Individuelt guds- og verdsbilete?

Dette er ein forståeleg reaksjon, og igjen noko som minner om Garborg sitt syn. Men det spørst om dette blir eit einsidig oppgjer med bindinga mellom (Gud) far og barnet som eit individuelt tilhøve. Som vaksen ser ein også det kollektive, fellesskapet og ei større verd. Også i bibeltekstane gjeld synda og det vonde meir enn den einskilde og Gud. Dei kosmiske bileta av makter som strir om verda og menneska, spelar ei stor rolle både i tekstar i Det gamle testamentet og i evangelia. Der er Jesus også ei profetisk røyst som held domstalar om Gud som strir mot dei vonde maktene. Det er sjølvsagt eit biletspråk, men spørsmålet er korleis vi i vår tid kan tala om vondskapen i verda som eit kollektivt fenomen, om krigar og øydeleggingar som fangar alle menneske i sitt vald. Meir enn den einskilde sine mistak er dette den arvesynda i verda som vi alle kjem inn i.

Men når han talar om kva Jesus stod for og forkynte, peikar Bjørn Eidsvåg ut ei retning for eit kollektivt perspektiv. I staden for den tradisjonelle utsegna om at Jesus døydde for syndene våre, seier Eidsvåg at Jesus døydde «for visjonen om Guds rike». Då får Jesu død ei positiv meining som ei byrjing på Gudsriket: Gudsriket kan sjåast som motpolen til synda som øydelegg verda, makta som undertrykker. Gudsriket, slik Eidsvåg teiknar det, er ikkje berre «inni dykk», han seier at det er ein visjon om likskap, rettferd, fred, kjærleik og nåde for alle. Og han snur opp ned på vande tankebaner om at Gudsriket er noko menneska drøymer om, når han seier at «Eg trur dette er Guds draum om oss». Her nærmar Eidsvåg seg den utopiske diktinga om eit samfunn som er annleis enn den ufullkomne verda vi lever i.

I minst tretti år – etter at staten og mange folk skifta
meining – har diskrimineringa av homoseksuelle vore
sjølve hovudklaga mot kyrkja.

Bjørn Eidsvåg ser Jesus som eit av dei førebileta vi treng «på det å solidarisere seg med dei sundbrotne og sorgtyngde, undertrykte, utstøytte og såra». Og han sluttar med å be om at Jesus må hjelpa han til å leva som eit menneske mellom menneska, utan å sjå ned på nokon «på grunn av rase, rang, legning, kjønn, form eller utsjånad».

Homoseksualitet og kvinnene som vart gløymde

Dette er som å snakka som ein moderne versjon av Jesus i Bergpreika, rett nok med ei rask nemning av eksempel. Noko som kjem att fleire gonger i framsyninga, er – sjølvsagt – seksuell legning. I minst tretti år – etter at staten og mange folk skifta meining – har diskrimineringa av homoseksuelle vore sjølve hovudklaga mot kyrkja. Men når diskriminering av homoseksuelle vert eit hovudeksempel, er det fare for at kritikken kan bli bunden opp til den sterke vektlegginga av individet vi ser i samfunnet i dag, der egoismen kan bryta ned samfunnssolidariteten. Difor er det i framtida viktig å konkretisera kva det tyder når Bjørn Eidsvåg løfter fram at Jesus er eit førebilete for å solidarisera seg med dei «undertrykte, utstøytte og såra». Då vert det også tydeleg at Jesus ikkje berre er eit førebilete, men også ein kritikk av oss som er meir glade i å kritisera konservative kristne enn å følgja Jesus når han kjem som undertrykt, utstøytt og såra.

I denne avslutninga kjem Bjørn Eidsvåg inn i ein posisjon som ligg nær ein del av den nye Jesus-forskinga, som krinsar ikring spørsmålet om identitet, om kven ein identifiserer seg med. Det er like eins i islam; der vert biletet av Muhammed ein indikasjon på identitet, kven ein vil vera i eit mangfaldig samfunn. Der òg er det motsetnader mellom ulike ideal. Til dømes har ein studie av biletet av Muhammed mellom unge norske muslimar synt at dei i han finn mange av dei ideala vi kallar «felles» norske ideal, som likskap, solidaritet, respekt.

Vi såg det i bedehusperioden til Bjørn Eidsvåg, at trua på Jesus førte med seg ei heil rad med identitetsmerke: synd og forlating, frelse frå helvete, strenge moralgrenser, grenser mot vantrua og farleg musikk. Dette var kjenneteikn på ein streng einskapskultur og faste tradisjonar, vi kan kalla det ein «monokultur». Som Eidsvåg er det også Jesus-forskarar som set spørsmålsteikn ved å teikna Jesus i eit slikt bilete. I Palestina møtte Jesus folk frå mange ulike posisjonar: fattige og rike, friske og sjuke, samfunnsstøtter og utstøytte, menn og kvinner, barn og unge, jødar og «heidningar». Viss Jesus hadde vore eit menneske mellom menneske i dag, er det rimeleg å seia med Bjørn Eidsvåg: Han ville ikkje ha forsvart det monokulturelle norske, men ville ha hatt sin plass i eit multikulturelt fellesskap.

Nett av di det er identitetsspørsmåla som kjem opp når Bjørn Eidsvåg fortel om, drøftar og kritiserer Jesus-bilete i eiga fortid og samtid, er det merkeleg at han ikkje tek opp det viktigaste spørsmålet om identitet i tida frå sin ungdom og til i dag: kvinnefrigjeringa! Det manglar i det heile kvinner i framsyninga om Jesus, ikkje berre mellom skodespelarane og bandet, men òg i forteljinga. Det einaste er Svein Tindberg som gjer ein venleg parodi på kvinnene med kaffikjelen på bedehuset. Men vi får ikkje høyre eller sjå den utviklinga som førte kvinnene frå kaffikjelen til preikestolen! Det var nett på den tida Bjørn Eidsvåg voks opp, at kvinnene kom ut i utdanning, arbeidsliv og politikk. Kvinnefrigjeringa førte òg kvinnene ut i Jesus-forskinga, med krass kritikk av at ho var mannsdominert og patriarkalsk. Dei kom òg med forslag om ei Jesus-rørsle der kvinnene hadde ein sjølvsagd plass. No er det kvinner som fyller alle dei viktigaste leiarposisjonane i den norske folkekyrkja, som fyrste biskop, leiar for Kyrkjerådet og for Mellomkyrkjeleg råd! Er det mogeleg å spørja kva Jesus ville ha sagt til dette?

Ei ny form for kyrkjekritikk

I denne artikkelen har eg freista å setja «Etterlyst: Jesus» av Bjørn Eidsvåg inn i ei lengre historie av norsk kyrkjekritikk. Det er likskapar, men òg store forskjellar. Tidlegare var kyrkjekritikken litterær; for Garborg, Schjelderup og Houm var boka det sjølvsagde mediet. Med boka nådde dei først og fremst ut til lesande folk. Jacob Jervell nådde breiare ut; gjennom radioforedraga om den historiske Jesus nådde han alle som høyrde på radio, og det var mange i tida før TV vart sjølvsagt. For alle desse var argumenta først og fremst baserte på fornuft og rasjonell kritikk. Bjørn Eidsvåg er annleis, han er ikkje fagteolog eller intellektuell av same type som dei tidlegare kritikarane. Han er kunstnar, songar, diktar og prest på topp i den norske kjendisklassen. 

Med «Etterlyst: Jesus» har han skapt ei ny form for kyrkjekritikk. Saman med Svein Tindberg som sjølve bibelskaparen i norsk teater og bandet sitt har Bjørn Eidsvåg skapt ein syntese av musikal, teater og vekkingsmøte rundt Jesus som treffer folk midt i hjarta. Kritikken av dogme og av ein kristendom som for mange har «gått ut på dato», er framleis sterk. Men samstundes er det òg ein kjærleik til denne tradisjonen som særleg kjem fram gjennom dei gamle, kjente songane og Eidsvåg sine nye. Det gjer at vi ikkje berre er publikum som kan sjå framsyninga på fråstand, vi kjenner på at her også er noko kjent og endåtil framleis kjært. Det er mogeleg å vera kritisk og samstundes identifisera seg – i alle fall i nokon grad – med det vi kritiserer. Difor trur eg at denne framsyninga vert teken godt imot når ho neste år kjem på rundreise til dei områda i Noreg som framleis er «bedehusland».

- ANNONSE -spot_img

Relaterte artiklar