Tidsskrift for kultur, samfunn og politikk

Kunsten å fiske i skiftande klima

Lars Elling og Stein Torleif Bjella skriv begge om slekt, gamle løyndomar og ein varsla katastrofe.

Av Eivind Myklebust

For dei mest årvakne blant oss låg det kanskje i korta at Stein Torleif Bjella skulle skrive ein roman om fisking under pandemien. Då det sjette studioalbumet hans, Øvre-Ål Toneakademi, kom ut halvannan månad etter at landet stengde ned, var det nemleg med to songar som hadde ordet «fisk» i seg. Den første, «Ekkel fisk», handla rett nok ikkje så mykje om fisking (skjermlivet gjer meg alder frisk / kjenne at e tek te bi ein ekkel fisk), men den andre, «Fiskesangen», var ein ekte innsiderapport frå fiskarfaget.

                «Fiskesangen» handlar om ein fiskar som har både vilje og evne, verktøy og lokalkunnskap på plass, men som likevel støtt kjem heim utan noko særleg å skryte av eller legge i frysen. Han har garn og ruse, er ute på vatnet heile natta og veit nøyaktig kor det skal vere fisk å få – i teorien: rett ut odden og halvtolv sør / der har e høyrt det har stått fisk før. Men fisk får han altså ikkje. Det er eit evig nederlag, som konsist kjem til uttrykk i omkvedet, der den siste linja mest punkterer utan rim i det klaskande, ekle ordet «fisk»:

ingen som e kjenne kan

skjøne koss ein vaksen mann

fær so veldig lite fisk

Her ligg det openbert audmjukande erfaringar – og rikt med stoff til ein roman.

Den store endringa

Fiskehuset kom ut i 2021 og handlar sant å seie ikkje så mykje om skitt fiske. Romanen handlar om «ei veke haustfiske, kunstens indre vesen, naturen som dundrar fram, kjærleiken, sanningsord og Den Store Endringa i livet til Jon Aslesson Aal», står det på baksida av boka. For å ta det siste først: Jon Aslesson Aal er forteljaren i romanen, og i ein kort prolog fortel han kven han er, og kvifor han skriv – og både korleis han skriv («vanleg nynorsk, med kløyvd infinitiv og eit og anna nikk til hallingmålet»), og kor han skriv ifrå (Ål i Hallingdal, april 2021). Han er om lag midtveges i livet, jobbar som hjelpelærar, er ungkar og musikar, og ikkje noko særleg til fiskar. Forteljinga hans er først notert i ei blå møtebok, og det er onkelen, Ivar Helgesson Aal, som har bede han notere.

Ivar dreg Jon med på ei veke haustfiske ved fjellvatnet Storsenn, som er ein oppdikta stad i romanen, eller i alle fall ein stad som går under dekknamn, for ikkje å røpe fiskeløyndomar til utanforståande. Ved Storsenn har slekta eit fiskehus – det nokon av oss kunne ha kome i skade for å kalle eit naust –, og sjølv om Ivar etter eige seiande ikkje er så oppteken av slekt og røter og slikt, gjer han det klårt at Storsenn er eit unntak: «Det må slekte eige.» Ivar har eigne døtrer, men han vil ikkje la dei ta over, i frykt for det han kallar «svogerfiske» – det vil seie at fiskehuset blir ei hytte som blir brukt til guteturar og elles uforpliktande friluftsliv. Då er Jon eit sikrare kort. Han er i rett livssituasjon – singel, søkjande, akkurat udugeleg nok og akkurat passe driftig. I romanen les vi nedteikningane hans frå dei sju dagane ved Storsenn. Der får han lære nøyaktig korleis ting skal gjerast, nøyaktig kor mykje fisk som skal takast opp, og nøyaktig korleis allting heng saman, av den sjølv- og skråsikre onkelen sin.

Eg har ikkje tenkt å gjengi så mykje av handlinga i romanen, for Fiskehuset er faktisk ein roman som byd på andre og kanskje større avsløringar enn berre fiskeløyndomar. Det er både noko med slekta og noko med kjærleiken her, men det tenkjer eg lesaren skal få finne ut av sjølv. Både «kunstens indre vesen» og «naturen som dundrar fram» vil eg derimot våge meg til å seie noko om, og for å seie noko om det må eg byrje med å seie noko om onkel Ivar.

Han er i rett livssituasjon – singel, søkjande, akkurat udugeleg nok og akkurat passe driftig.

Drivande og tankefullt spel

Det meste byrjar med onkel Ivar i romanen. Det er han som pratar først («Skal du bi ein god fiskar, må du tenkji som ein fisk») og han som pratar mest («Det er berre kjeften som verkar», seier Jon), og oftast er det også han som stikk av med det siste ordet. Ivar har mange ord, men knapt eit godt eit å seie om nevøen – i alle fall ikkje til nevøen. Det forunderlege med onkel Ivar er at han, trass i å vere ein irritasjonsinngytande, sjølvgod stribukk, faktisk vekkjer ein viss respekt hos både lesaren og Jon. Han har openlyst noko å lære bort, først og fremst om praktiske ting, men også kunst- og natursynet hans synest å ha ein viss innverknad på Jon.

Ivar er sjølv ein røynd spelemann og mangeårig dommar på kappleikar. Om lag halvvegs i romanen, etter ein lang og gjenstridig dag på vatnet, sit dei to og drikk kaffidokter i fiskehuset. Ivar får ånda ut av flaska og inn i kroppen, og ber eller befaler Jon å stemme gitaren og synge for han. Jon framfører eit par av sine eigne songar, men då han set frå seg gitaren, tek Ivar til å snakke om noko heilt anna. Jon blir irritert, konfronterer Ivar og bed om ein reaksjon, og får svar på tiltale: «Ska du skrive godt, må du tenkji godt fysst. Hjå deg kjem teksten i vegen for spelet.» Ivar har eit dualistisk syn på saka, og i todelinga hans fell naturlegvis Jon ned på feil side av gjerdet:

Tradisjonelt har spelet to retninga. Det Drivande og Det Tankefulle. I vår slekt ha me meistra det siste best. Når du prøve deg på drivande spel, attpåte med tekst, då bi det hjålpelaust. Du hadde skora på undring, våge å vera aleine, sjå utover vatnet, kjenne att noko fint, vise medkjensle, kvile i horisonten, indre styrke. Dei i vår slekt som ikkji meistra det tankefulle spelet, dei spelte ikkji i det heile, dei drivo med misjonsarbeid.

Det er både noko med slekta og noko med kjærleiken her.

Jon er van med å bli sabla ned av onkelen, og det blir han også her. Men tilbakemeldinga gjer ikkje Jon nedstemt. Snarare snurrar ho i gang eit tankespinn som får han til å reflektere vidare enn han gjer til vanleg, og forstå litt meir av seg sjølv og si eiga kunstnarsjel.

For Ivar er felespel og instrumentalmusikk det næraste mennesket kjem rein natur, «som ein fing over barnekinn, ell pusten te småfuggern, ell mild som ein tidleg morgon i mai.» Instrumentalmusikken gir menneskesinnet noko å kvile mot i naturen; opnar ei åre som ord og tekst berre stengjer av. Jon er ueinig, sjølv om det ligg noko urovekkjande sant i det Ivar seier. For Jon er kunsten mindre opphøgd, og ligg like nær menneske som natur. Det er «perfekt uperfekt, slurv og menneskelegheit, lotus og søle, upretensiøst, sprekkar i mørkeret». Medan Ivar snakkar om Det Drivande og Det Tankefulle mest som uforsonlege motpolar, vil Jon inn ein stad imellom der med musikken sin: Han vil ikkje stengje mørket ute, men ta det inn – utan å fortape seg og forsvinne i det. «Det er berre folk som deler verda inn i mørke og lys», seier han: «Sporven gjer det ikkje.»

Jon tek til seg det Ivar seier både om fiskekunst og tonekunst, og han vinn fram til tryggare ståstad sjølv i brytning med synspunkta hans. For så snart onkelen er borte, gjer Jon det på sitt eige vis: Han byter ut pulverkaffi med espresso- og presskanne, monterer solcellepanel og skaffar seg elektrisk påhengsmotor. Han sluttar å lage rakfisk og satsar på vakuumpakka frosenfisk i staden. Han dreg ikkje til Storsenn berre om hausten, som onkelen, men fiskar på sommaren òg. Samstundes tek Jon vare på Storsenn, sikrar fiskehuset for framtida, kanskje ikkje uendra, men i alle fall med kontinuitet frå fortida. Eg trur onkel Ivar måtte ha sagt seg nøgd med det.

Jon er van med å bli sabla ned av onkelen, og det blir han også her.

Trass i innslag av fjellidyll og stillfaren naturromantikk er ikkje naturen ein stad for turliv og rekreasjon i romanen til Bjella. Det er ein stad for matauk og såkalla tradisjonsforvaltning, og onkel Ivar har ein tanke om at fiskehuset ved Storsenn skal vere ein stad å falle tilbake på, dersom verda går av hengslene.

Då Bjella fekk Nynorsk litteraturpris, framheva juryen at det er ein roman om det som ligg under overflata, «i historia, i kunsten og mellom menneska». Ein annan ting som ligg under overflata her, eller kanskje heller i sidesynet, er det skiftande klimaet og endringane i naturen vi opplever i vår tid. Det er ikkje eigentleg ein tematikk i boka, meir eit større medvit som svevar stille og mest umerkeleg over fiskevatna.

Ekskursjon til Nordmarka

Det var ein litterær ekskursjon frå fjellvatnet Storsenn til eit fisketjern i Nordmarka som gjorde sidesynet mitt litt skarpare når det gjeld dette. Kunstnaren Lars Elling debuterte òg som romanforfattar under pandemien, med Fyrstene av Finntjern. Til liks med Bjella gjekk Elling gjennom eit kunstnarleg hamskifte under pandemien og skreiv ein roman som mellom mykje anna handlar om fisking. Der Bjella skjuler fiskestaden sin bak pseudonym, har Elling sladda namnet på den løynde fiskestaden sin i teksten, og som Fiskehuset krinsar Fyrstene av Finntjern også kring familieløyndomar og slektsrelasjonar. Romanen er dessutan rik på refleksjonar kring kunstens indre vesen.

                Hos Elling er det unge Filip som står i krysselden av familiekonfliktar og i sentrum for kunstrefleksjonane. Han veks opp på Nordstrand i Oslo midt i 1980-åra, i det storesystera Turid kallar ein «generasjonskonfliktbolig i dysfunksjonalistisk stil». Filip teiknar. Han ser verda rundt seg med den unge kunstnarens blikk og strekar opp stadig nye indre utkast. Til liks med Lars Elling sjølv verkar han som ein litterært orientert kunstnar – oppteken av historier, setningar og ord. Som ein kunstnarleg parallell til onkel Ivars skilje mellom drivande og tankefullt spel operer Filip med eit skilje mellom bilete og ord: «I begynnelsen var bildet. Og hvem trenger ordet når man har bildet», tenkjer han først i eit kapittel, før han rundar av tanken i slutten av same kapittel: «I begynnelsen var bildet, men ordet insisterer og gir seg ikke. Det er her slaget står.»

Han sluttar å lage rakfisk og satsar på vakuumpakka frosenfisk i staden.

                Det er der slaget står, og for Filips del blir det store slaget mellom bilete og ord utspelt i etasjen under. Dit går han for å lytte til den skrantande bestefaren sine forteljingar frå barndomen. Arnstein fortel om oppveksten med broren Truls tidleg på 1900-talet. Den store spenninga i romanen knyter seg til at dei to brørne som blei så tett samansveisa i sine unge år, no lever i kvar sin del av Kvartsveien 8, på kvar si side av eit gjerde, utan å ha veksla eit ord med kvarandre på fleire tiår. Til Filip fortel Arnstein, med surklande lunger og slunken røyst, om då han og broren fleire somrar blei sendt ut i Nordmarka med fiskestong for å klare seg sjølv. Det var den dansk-tyske far deira, han dei berre kallar Keiseren, som sende dei dit.  

Sivilisasjonskollaps

Eg skulle gjerne ha dvela ved likskapar og skilnadar i fisketeknikk, kunstsyn og familie- og slektsrelasjonar hos Bjella og Elling. Men det får vere mi rause gåve til søkjande nordiskstudentar som treng eit emne til den nært føreståande masteroppgåva si. For det var Keiseren som fekk meg til å tenkje den anakronistiske og openbert feilbarlege tanken om at onkel Ivar er ein slags prepper – altså ein slik som førebur seg på katastrofen. Bak den dominerande og autoritære framtoninga som pregar dei begge, har ikkje Keiseren og onkel Ivar all verda til felles. Men dei har det til felles at dei førebur seg på framtida – ikkje for seg sjølve, men for neste generasjon.

Naturen sildrar fram med alt sitt fantastiske flimmer i romanen.

                Det er verdssituasjonen som får Keiseren til å sende gutungane ut i naturen. Han vil herde dei og gjere dei klar for nye tider, når den første verdskrigen nærmar seg og bryt ut i Europa. Krigen representerer den konkrete trugselen om sivilisasjonskollaps i Ellings roman, men i naturskildringane stig det også fram eit større medvit om andre former for kollaps. Naturen sildrar fram med alt sitt fantastiske flimmer i romanen, og skildringane av dei to brørne som går heilt opp i omgivnadane og brukar naturen som spiskammers, laboratorium og leikeplass, er så innforliva og vakre at eg trur lesaren toler eit lengre utdrag:

De går barføtt i eng. Rødkløveren snor seg rundt leggene deres. […] Nattduggen triller av hvert blad de feier borti. De små, brune gresshoppene klamrer seg fast under krona på hundegraset, én på hvert strå, sløve og tunge, som olympiere som har sovnet under stavsprangkonkurransen. Om en liten time har sola tint dem og de har fått tilbake refleksene sine, og da vil guttene være sjanseløse, men nå er gresshoppene fortapte. De høster dem én etter én. Forsiktig for ikke å ødelegge de skjøre beina og vingene. De lukker hendene om strået og trekker dem nennsomt av. De små gripeklørne krafser i tomme lufta. Så lirker de lokket av sylteglasset og slipper fangsten nedi. […] Truls kikker gjennom det tjukke glasset som fordreier og forstørrer innholdet. Det kravlende livet der inne.

Innimellom slike myldrande, friske skildringar av planteliv og slumrande grashopper kjem det også små, tørrare passasjar som minner om at alt er i endring:

Barskogen på begge sider av bekken er snauhogd. Det må ha skjedd i vinter. Bare noen spinkle osper står igjen, tynne i toppen og gule nedover. Det er strek i regninga. Forsvinner trærne, så forsvinner soppen også, og her, sør for Gjerdingen, er de beste steinsopplassene de vet om.

Lars Elling. Foto: Baard Henriksen/ Oktober forlag

Det er ein strek i rekninga, ja. Elling lèt alt det vedunderlege i naturen gi vekt til krigs- og katastrofetenkinga som rammar inn romanen. Slik eg les han, glid også natur- og katastrofetenkinga over i kvarandre. Det er ikkje berre ei svunnen tid som er skildra i Fyrstene av Finntjern, men på mange måtar ei verd som har gått tapt.

Generasjonserfaringar

Så ille gale er det ikkje i Fiskehuset. Onkel Ivar er dessutan fleire nivå under Keiseren på prepper-skalaen. Men også Ivar har ein tanke om sivilisasjonskollaps, og han driv slett ikkje vaksenopplæring for moro skuld: «Ko treng du om sivilisasjonen klappa samen? I ein unntakssituasjon?» spør han Jon. Jo, det grunnleggande, meiner han, og Storsenn er nettopp ein stad der berre det grunnleggande må vere på plass, medan alt anna kan fare for Ivar sin del. Han formidlar til Jon at Storsenn er eit ansvar – for slekta i første omgang, men også for framtida, som eit vern mot moderne idear om evig utvikling og vekst som omringar dei. «Du ska berre ta vare på», seier han til Jon: «Vera ein del tå noko som er større enn du. Du er ikkji viktigast i ditt liv.»

                Jon har som sagt sine eigne idear. Men han anerkjenner at det Ivar formidlar, både i fiskeleksjonar og i andre føredrag, er noko som er erfart gjennom generasjonar. Etter eit slikt føredrag går Jon ut under nattehimmelen og lèt blikket glide rundt på omgivnadane. Om litt glid blikket og tankane over og tek fjellets perspektiv:

Ei sterk stjerne i sørvest sender ei stripe over vatnet. Er det Venus? Det får Storsenn til å sjå ut som ein starwars-katedral. Eit fly passerer med sakte blink. Langt borte høyrer eg vogntog gire ned og dra på oppover stigningane, mot vidda, vêr og vasskilje, eller er det òg vinden? Lenger vest ser eg himmelen lyse svakt og gult opp i ein brei kuppel. Det er sentrumslys. Eg ser sentrum, sentrum ser ikkje meg. Bak der, i halvmørkeret, tronar Skarvet utan ord. Klart til å ta over. Fjellet har vore tolmodig lenge. Akseptert elleville påfunn. Sett mennesket miste bakkekontakt. Høyrt oss argumentere, imponere, introdusere, laga masterplan, snakke om Vårherre og evig liv. Synst synd på oss, håpa me skulle rydde opp ein dag. Undra seg over kva det var som dreiv oss, alltid svoltne etter meir. Såg tydeleg at me ikkje passa inn.

Vi passar ikkje inn, men det er no likevel her vi høyrer heime, synest romanen å seie. Det er ei innsikt for generasjonar.

I «Fiskesangen» kjem det eit kort mellomspel etter eit av omkveda, der den uheldige fiskaren gir ei heilt konkret forklaring på kvifor han aldri får fisk:

vore utpå i mange tima

fær kji fisk på grunn tå klima

altfor mykji sol

altfor mykje vind

regn frå nord og måneskinn

Dette er sjølvsagt utanomsnakk og bortforklaringar frå vassfisen si side. Men han kan jo likevel ha slumpa til å seie noko sant.

Bok

Stein Torleif Bjella

Fiskehuset

Oktober 2021

Lars Elling

Fyrstene av Finntjern

Oktober 2022

- ANNONSE -spot_img

Relaterte artiklar